Video på en fredag: om kvakksalvere

Siden kvakksalvere og konspirasjonsteoretikere får spaltemeter på spaltemeter for tiden, lar vi den alltid utmerkede Dara Ó Briain harselere over den politisk korekte «balansen» vi av og til opplever:

Ytringsfrihet, Trafigura og sosiale medier

Etter at det viste seg at Vest Tank-eksplosjonen i 2007 var mer enn et enkeltstående tilfelle, har saken stadig ballet på seg. Blant annet har selskapet som sendte lasten, Trafigura, betalt erstatning for 15 dødsfall i Elfenbenskysten for dumping av giftig avfall av samme type som kom fra deres tvilsomme affærer i Gulen. Det hele har foreløpig kulminert med at britiske medier for første gang siden 1688 ble nektet å rapportere fra Underhuset (på toppen av det hele ble de også nektet å skrive at de ble nektet å rapportere). Slikt skulle en tro ikke gikk an i et godt utviklet demokrati, men Storbritannia er viden kjent for å ha et restriktivt og pressefiendtlig lovverk nok kan sies å være til hinder for ytringsfriheten, blant annet i British Chiropractic Associations sak mot Simon Singh.

Men når The Guardians redaktør, hvis avis som først fikk nyss om saken, publiserte meldingen

Now Guardian prevented from reporting parliament for unreportable reasons. Did John Wilkes live in vain?

på Twitter, ble det altså liv. Det gikk som det måtte gå, meldingen spredte seg raskere enn en middels influensaepidemi og en driftig person finner snart ut at saken det ikke får rapporteres fra omhandler Trafigura og deres forsøk på å kneble ytringsfriheten gjennom å hindre fremleggelsen av en rapport angående utslippet i Elfenbenskysten. Ironien ligger så tjukt at det hadde vært å betrakte som en komedie om ikke saken hadde vært så dypt tragisk. På samme måte som Arthur Andersen i sin tid burde forstått at å brenne dokumenter etter Enron-skandalen kom til å medføre at alles øyne ble rettet mot dem, burde kanskje Trafigura sett at å prøve å kneble ytringsfriheten kom til å slå tilbake på dem. I Internett-verden, hvor informasjonen spres fort og enkelt, ser en av og til omtalt Streisand-effekten, som en skulle tro et advokatfirma som spesialiserer seg i omdømmehåndtering kanskje hadde hørt om.

Ian Hislop, redaktør i Private Eye, publikasjonen om likevel valgte å skrive om saken, oppsummerer i sesongens første Have I Got News For You-sending (som vårt Nytt på Nytt stammer fra):

Og i sist ukes program kom oppfølgeren, full retrett fra Trafigura og deres advokater – den totale ydmykelse:

Med litt politisk vilje fører det som The Spectator kaller «Battle of Trafigura» til en lovendring som styrker ytringsfriheten og som dermed gjør injuriesøksmål vanskeligere å vinne frem med.

————————————–

Norskvinklede lenker:

Brennpunkts sending og oppfølgingssak om Vest-Tank og Trafigura

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad

Slanking: Cash is king?

Times Online referer en undersøkelse som indikerer at å belønne slankere med kontanter eller gavekort kan være dobbelt så effektivt som tradisjonelle slankekurer. Et selskap tilbyr for eksempel drøyt 4000 kr for å slanke seg 23 kg og holde denne vekten. Og det fungerer visstnok: selskapet bak rapporterer om et gjennomsnittlig vektfall på 13 %, mot 5 % for tradisjonelle slankekurer.

Nå er ikke forsøket helt korrekt gjennomført vitenskapelig, med kontrollgrupper og det hele. Om utvalget ikke er representativt, kan det være at de mest motiverte er de som melder seg på kurset og likevel ville vært de som hadde gått mest ned i vekt. Sett bort fra dette kan nok forsøket likevel ha noe for seg, pengene blir å regne som en ekstra motivasjonsfaktor. Og er det noe økonomer vet, så er det at incentiver virker. Så kan man gjerne si at å gå ned i vekt i seg selv burde vært nok motivasjon, men det trengs ikke mye empiri for å motbevise den påstanden. En tilforlatelig forklaring er at vi vektlegger dagens situasjon, hvor vi må slite oss over dørstokken og ut på joggetur, mye tyngre enn morgendagen, hvor vi blir syke av overvekten. Irrasjonelt, vil noen hevnde. Slik er den menneskelige natur, vil andre hevde.

Gitt at resultatet viser seg å holde stikk kan helsevesenet spare mye penger på slike prosjekter, med tanke på at det i Storbritannia alene brukes 40 milliarder årlig på å behandle overvekt og overvektrelaterte sykdommer. Røykekuttprogrammer gjennomføres jo også med stor suksess. Ei heller er faren for at noen misbruker programmet ved å gå ned i vekt flere ganger stor, alle som har prøvd vet hvor mye som kreves for å gå ned i vekt. Den mest påfallende kritikken kommer fra de som måtte mene at det i stor grad er de overvektiges egen feil at de er der de er. Det kan så være, men gitt at et slikt tiltak er det det som gir mest nytte for pengene bør det likevel gjennomføres.

Det finnes derimot en enda mer effektiv måte enn å belønne folk: ta heller pengene fra dem. For hva taper en på å ikke gå ned i vekt i situasjonen skissert over? Veldig lite. De 10000 du maksimalt kan få har du aldri hatt og det er lett å rasjonalisere seg bort fra at man noengang hadde sjansen på å få dem. Dersom du derimot har akseptert, for eksempel gjennom å skrive en kontrakt på deg selv, å gi bort 10000 av egen lomme dersom du ikke klarer å gå ned, da blir det fart på sakene. For de aller fleste er det langt verre å miste noe vi har enn å ha muligheten til å få noe vi ikke har. Årsakene til dette er mange, blant annet at vi har en begrenset mengde penger å tape, mens det ikke er grenser for hvor mye penger det er mulig å tjene. Dermed vektlegger vi tap høyere. Bakdelen med en slik løsning er naturlig nok at det ikke er politisk holdbart å pålegge folk en slik straff for å være overvektige. Sant nok burde man tilbudt incentiver til ikke å gå opp i vekt til å begynne med, det være seg reduserte tollsatser på frukt og grønt eller økte avgifter på brus og snacks, men å straffe folk for noe enkelte kanskje er mer predisponerte for enn andre, er lite populært. Konseptet er likevel verdt en tanke, om ikke annet for å ha et bedre grunnlag for å bygge det første systemet på.

15. september: Lehman-dagen

15. september vil i lang tid bli stående som en merkedag i historien, dagen da Lehman Brothers i 2008 søkte konkursbeskyttelse og førte verdens finansmarkeder på randen av kollaps. I løpet av den neste uken måtte amerikanske myndigheter spytte inn milliarder av dollar i forsikringsselskapet AIG, for andre gang siden 1971 meldte et pengemarkedsfond at det  hadde verdier for mindre enn en dollar per investert dollar («breaking the buck»), sentralbanken måtte stille opp med store dollarbeløp til andre sentralbanker og en tiltakspakke på 700 milliarder dollar ble planlagt.

Rett nok hadde mye hendt før den 15. september. Investeringsbanken Bear Stearns hadde kollapset, boligagentene Freddie Mac og Fannie Mae var satt under statlig beskyttelse, banken Northern Rock var i praksis nasjonalisert i Storbritannia og Lehman Brothers’ problemer ble til en krise allerede 9. september, da asiatiske investorer trakk seg fra forhandlinger om å skyte inn ny kapital.

Akkurat hva som skjedde, hvordan og hvorfor, er mat for akademikere i årevis fremover, men mange versjoner av historien skrives allerede i dag. Dette er en variant, et utvalg og en kortversjon av hva som hendte etter Lehmans kollaps:

Kollapsen forårsaket en total tillitskrise i finansmarkedene – markeder som var mer sammenvevde og uoversiktlige enn de fleste mente og trodde. De fleste interne mål på risiko målte bare risiko for den enkelte finansinstitusjon uten å ta hensyn til den økte risikoen for hele systemet som lå i bakgrunnen. Dette viste seg å være en tikkende bombe av dimensjoner, der en kollaps i en institusjon førte til en kjedereaksjon som ville føre til neste kollaps. En salig blanding av flere faktorer er årsaken til at Lehman-konkursen var viktig, blant annet Lehmans størrelse i seg selv, den viktige posisjonen banken hadde på alle sider av bordet i finansmarkedene, da spesielt i CDS-markedet, pengemarkedsfond som ikke overlevde tapene på Lehman-gjeld og konkursene som fulgte for de som hadde Lehman som meglere.Når så disse fikk problemer, ville deres problemer spre seg videre som ringer i en vanndam.

Ved Lehmans kollaps tiltok den allerede eksisterende uroen i finansmarkedene, som fra før var høy på grunn av problemer i det amerikanske boligmarkedet. Spreadene, det være seg prisforskjeller på sammenlignbare verdipapirer med ulik risiko eller forskjeller i kjøps- og salgspriser på enkeltpapirer, i markedene, og da først i CDS-markedene, steg til nye høyder og aksjekursene tok veien nedover. Den generelle frykten spredte seg videre til tradisjonell gjeld, som ikke bare Lehman hadde mye av, og videre til pengemarkedene. En rekke ulykkelige mekanismer bidro til en negativ spiral: pengemarkedsfond som havnet i krise måtte for eksempel selge unna eiendeler i illikvide markeder og i den grad de fikk igjen noe, fikk de dermed mindre enn de ellers ville fått. Etterspørselen etter likvide midler gikk bratt opp, mens færre og færre var villige til å låne ut. Resultatet var akkurat det enkel samfunnsøkonomi predikerer: en kraftig innstramning i likviditet gir kraftige økninger i pengemarkedsrentene. Enkelte dager var det så lite likviditet at det ikke ble stilt renter, en begivenhet i seg selv.

Myndighetene i ulike land svarte så med ulike tiltak, det være seg rentekutt (som fortsatt slår ut i pengemarkedsrentene) og tiltakspakker som grovt sagt består i å trykke penger og pøse ut i markedene. Fra redninger av enkeltbanker og tiltak på landbasis ble det etter hvert klart at internasjonalt samarbeid måtte til og internasjonal rekapitalisering av banker bidrar til å dempe fallet. Det ironiske er at en krise som i stor grad ble forårsaket av gjeld ble forsøkt løst ved å ta opp mer gjeld. Dette har fungert rimelig bra hittil, men det har også bidratt til å konstruere en ny kjempebombe av gjeld som når som helst kan eksplodere i høy inflasjon, dersom ikke sentralbankene strammer inn i akkurat rett tid. For tidlig og krisen kan forverres, for sent og inflasjonen kan bli ubehagelig høy. Problemet er et annet gjennomgående trekk ved hele krisen: vi vet ikke hva som er riktig å gjøre når.

De dårlige nyhetene fortsatte i det resesjonen for alvor begynte å lure, dårlige makroøkonomiske nyheter drev kredittspreadene høyere og aksjemarkedene videre ned. Mange mener ting ser lysere ut nå, ett år og mye ny gjeld senere. Mens Norge i stor grad er skjermet, sitter USA med historisk høye underskudd og britene med gjeld ikke bare til oppover ørene, men til langt over Gordon Browns manke. Aksjemarkedene har enkelte dager sett oppganger man ikke har sett maken til siden etter depresjonen på 30-tallet og pengemarkedsrentene har stabilisert seg noe, men fortsatt strides ekspertene om veien videre. Får vi en L-formet utvikling der vi stabiliserer oss på et lavere vekstnivå, en U-formet utvikling der vi får en treg opphenting, en V-formet utvikling med en rask opphenting eller en W-formet utvikling der vi har en ny nedtur i vente før det igjen går oppover? En ting er sikkert, vi lever i spennende tider.

—————————

I en slik kort fremstilling skrevet en sen kveld vil det naturligvis være en hel del ting som er oversett (hver eneste fagøkonom har sin fremstilling) og en hel del ting som er vanskelige å få taket på, så eventuelle forlag til korreksjoner tas selvsagt imot med takk

Konsekvensene av å ikke tro på udekket renteparitet

Innen finansøkonomien finnes hypotesen om udekket renteparitet, en i mange modeller fundamental sammenheng som sier at det du tjener på å kjøpe en valuta nå og selge den i fremtiden, vil du i samme periode tape på renteforskjeller, og omvendt. Tjener du seks prosent ekstra rente på å plassere pengene dine i Australia, vil du tape tilsvarende på valutaforskjeller.

Som så mye annet innenfor økonomisk teori, holder denne sammenhengen heller dårlig, hvilket gir opphav til såkalt carry trade, hvor man tar opp lån i valutaer med lav rente og plasserer i valutaer med høy rente. Spesielt de senere år har dette vært svært lønnsomt. På samme måten skulle det visstnok være lønnsomt for islendingene å låne i euro – renteforskjellen var forventet større enn valutakursforskjellene. Dessverre var det mange islendinger som ikke hadde hørt metaforen som ofte brukes når økonomer snakker om carry trade: det er som å plukke opp kronestykker foran en dampveivals. Det kan gå bra veldig lenge, men til slutt går kommer smellen og da ligger du virkelig ille an.

I fjor kom dampveivalsen og rullet over carry-trade-investorene, blant disse altså de islandske lånekundene. Da kan det gå slik.

En fortvilet islending fikk rett og slett nok da  banken varslet at de ville ta over huset hans på fredag. Han tok saken i egne hender og raserte likegodt huset i det eksklusive strøket Alftanesi utenfor Reykjavik, melder islandske medier.

Mannen, som er i 50-årene, mistet huset sitt som følge av finanskrisen. Lånet var i utenlandsk valuta og han hadde ikke sjanse til å betjene det da den islandske krona stupte.

Lærdommen å trekke av dette er ikke nødvendigvis å stole blindt på udekket renteparitet, men også å ikke stole blindt på selgeren i banken.

Semifinaler i snooker-VM

Da er det klart for semifinalene i årets snooker-VM. Det har vært et begivnehetsrikt mesterskap hittil. Regjerende mester Ronnie O’Sullivan forsvant ut allerede i andre runde etter å ha virket relativt umotivert. Han tapte mot mannen alle har ventet i mange år på at skulle få sitt gjennombrudd, Mark Allen. I en alder av bare 23 kan han bli blant tidenes yngste verdensmestre. Allen er forøvrig en mann med sterke meninger, blant annet om Ronnie O’Sullivans betydning for snookersporten, så kampen dem imellom var ikke uten poenger. At den unge og hardtarbeidende utfordreren slo en representant fra den eldre garde som har trappet noe ned på treningen vitner nesten mer enn noe annet i dette mesterskapet som et tegn på at generasjonsskiftet i toppen snart er gjennomført.

Så enkelt er det likevel ikke – den dobbelte verdensmester John Higgins nekter å gi seg og vant en av VMs mer underholdende kamper (og dem har det vært en del av) 13-12 mot Mark Selby og er med det videre til semifinalen. I en alder av 33 år er han 10 år eldre enn Allen, som han møter i semifinalen. Vinneren av denne kampen er trolig også favoritten i finalen. Verdensmesteren fra 2007 har hatt en forunderlig evne til å avgjøre jevne kamper, noe som gjør at han får favorittstempelet når vi nå går inn i semifinalene.

I den andre finalen møtes Shaun Murphy og Neil Robertson, som har mulighet til å bli første «ordentlige» verdensmester fra Australia. Murphy kjempet seg tilbake i kvartfinalen mot snookerens egen Konge, Stephen Hendry, etter å ha ligget tre partier under og sett Hendry lage eit maksimumbreak (se video under). Et sterkt nok resultat mot en Hendry som har gjort sine beste prestasjoner på mange år. Robertson vant overbevisende mot min, og mange andres favoritt, før kvartfinalene, Stephen Maguire (13-8). Sånn sett er dette et veldig åpent VM, det er ingen klare favoritter igjen, bare fire meget gode spillere.

Det lover godt for resten av VM.

Politisk økonomi i praksis

Mye godt kan sies om det norske politiske systemet, men av og til dukker det opp eksempler på at det burde vært mer regelstyring. Spesielt har Senterpariet utmerket seg den siste tiden. Først fikk BI-forskerne Leif Helland og Rune Sørensen publisert en artikkel som viser at den kanskje viktigste faktoren for å forklare norske veiinvesteringer, er antall velgere som kreves for å vinne en stortingsplass. Siden folk er mer verdt jo lengre ut i distriktene de bor, kan dette forklare hvorfor sentrale områder stdig blir forfordelt i kampen om veginvesteringer. Liv Signe Navarsetes svar er som vanlig både saklig, poengtert og relevant.

“Eg må nesten flire. [..] Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar»

“Kalkuraltorbyråkrati” er antageligvis når noen i Finansdepartementet sitter og regner på hvor man får mest nytte for hver krone man bruker. Dersom de finner at nytten er større ved å bruke fire millioner på sykehjemsplasser heller enn på infrastruktur der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er det antageligvis en god grunn til å høre på dem. Landet ville sett annerledes ut, vi ville tapt noen av dagens verdier, men vi ville hatt større verdier.

Nå har SP-statsråder lovet støm til gården Røneset. I noe som ikke kan beskrives som annet enn ren populisme, har de lovet investeringer på fire millioner til en avsidesliggende gård der det er én fastboende. I 40 år fremover må hver eneste husstand i Sykkylven betale 70 kroner for å finansiere landsmøteshowet, påstår Aftenposten. Det er komisk, det er enda mer tragisk tragisk og det er et hint om at Finansdepartementet burde få ansvaret å lære opp flere statsråder enn bare finansministeren. For Navarsetes kalkulatorbyråkrati hadde antageligvis frarådet denne beslutningen, men heldigvis ser Navarsete hele bildet og ser at en strømkabel dit ingen skulle tru at nokon kunne bu er den beste investeringen man kan gjøre.

Per Egil Hegge om økonomer og økonomi

Alltid like velformulerte Per Egil Hegges morgenkåseri fra fredag:

Morgenkåseriet 27.03.09 Per Egil Hegge

Darwin 200 år

I dag er det 200 år siden Charles Darwin ble født, mannen bak boken 100 norske professorer plasserte på topp over de bøkene som hadde betydd mest for vitenskapen, Om artenes opprinnelse, og mannen bak en av tidenes mest fantastiske teorier, evolusjonsteorien. I den anledning bringer vi et stykke intelligent design – stirr på disse apene i 30 sekunder og se deretter på en hvit vegg og blink med øynene et par ganger:

HT: Daniel Finkelstein

Diverse lesestoff

Greg Mankiw: It’s No Time for Protectionism

Mr. Geithner and other China critics might also want to ponder how the Chinese keep the yuan undervalued. The essence of the policy is supplying yuan and demanding dollars on foreign-exchange markets. The dollars that China accumulates in these transactions are then invested in United States Treasury securities.

So when the Treasury secretary complains about the undervalued yuan, his message to the Chinese boils down to this: Stop lending us money.

Dag O. Hessen og Nils Chr. Stenseth: Darwins arv

Det store engasjement som Darwin fortsatt vekker og den motstand hans evolusjonsteori fortsatt møter, viser hvilke fundamentale og erkjennelsesmessige spørsmål som reises, samt at arven fra opplysningstida – kampen for vitenskapelige erkjennelser – fortsatt må føres. Darwin ville nok nikket gjenkjennende til argumentene fra evolusjonsmotstanderne.

Erik Tunstad: Frykten for å innrømme at mennesket er et dyr

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som — nettopp — dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet …