En handelsreisendes død

28 04 2008

«I don’t say he’s a great man. Willy Loman never made a lot of money. His name was never in the paper. He’s not the finest character that ever lived. But he’s a human being, and a terrible thing is happening to him. So attention must be paid. He’s not to be allowed to fall in his grave like an old dog. Attention, attention must finally be paid to such a person.»

Linda Loman

Arthur Millers briljante «En handelsreisendes død» er Bjarte Hjelmelands favorittstykke og det kan vel derfor knapt kalles overraskende at stykket er satt opp på Den Nationale Scene i år. Jeg har elsket dette stykket siden første gang jeg leste det og Lasse Kolsruds regi på DNS yter i høyeste grad stykket rettferdighet, selv om noen reagerte på at de har satt det opp på Småscenen. Det gjør i og for seg ikke stort, stykket passer godt i det intime lokalet.

Dypt sett er den handelsreisende Willy Loman den gjennomsnittlige mann – en slik person ingen av oss vil bli, men som mange likevel ender opp som – han har betalt i over 20 år på boliglånet, han får så vidt økonomien til å gå rundt og det går litt opp og ned med familien. Ikke i seg selv noe spektakulært, altså. I det hele tatt er Willy ekstremt lite spektakulær, akkurat som de aller fleste av oss er det. Vi går gjennom våre liv på en måte som de fleste andre enn våre nærmeste er totalt likegyldige til. Lasse Lindtner er strålende som Loman, der han sliter seg gjennom hverdagen som avdanket selger ingen lenger legger merke til. Samtidig glir han lengre og lengre bort fra sine to sønner, to som på toppen av det hele ikke når opp i konkurransen mot naboens (Charley – Sverre Røssummoen) sønn Bernhard (Pål Rønning).

«Work a lifetime to pay off a house — You finally own it and there’s nobody to live in it.»

Willy Loman

Det eneste som står i holdet på Loman er suksess og det å bli godt likt, et mål han nesten er villig til å gå over lik for. Han lever hele livet på en løgn om at han betyr noe, støttet av sin kone Linda (Karin Stautland) og en av sine sønner, Happy (Frode Bjorøy). Den andre sønnen, Biff (Anders Dale) er den eneste som prøver å prente litt realisme inn i noens liv, men blir stadig hindret. Han oppdager på ulike måter at både han og faren er falske og slett ikke den han trodde de var.

Stykket ble skrevet ved inngangen til en ny tid, men Loman henger håpløst igjen i fortiden og tiden løper fra ham. Han hyller den handelsreisende, en utdøende rase, samtidig som han bruker alle de nymotens innretningene men får kjøpt til å forsøke å ta sitt eget liv. Hans møte med den nye tid, sin egen sjef Howard Wagner (spilt av Frode Winther på en slik måte at man får lyst til å gå opp på scenen å slå ham rett i bakken), er knusende. Wagners far var en av Lomans venner, men den nye tid viser ingen nåde, Loman er ikke lenger nyttig.

Nobody dast blame this man. Willy was a salesman. And for a salesman, there is no rock bottom to the life. He don’t put a bolt to a nut, he don’t tell you the law or give you medicine. He’s a man way out there in the blue, riding on a smile and a shoeshine. And when they start not smiling back — that’s an earthquake. And then you get yourself a couple of spots on your hat, and you’re finished. Nobody dast blame this man. A salesman is got to dream, boy. It comes with the territory.

Charley

Willy er en drømmer, men dess lengre tid det går og dess mer ting går han imot, jo mer minner drømmene om galskap. Han drømmer ofte om sin bror Ben (ruvende portrettert av Sigmund Sæverud), som tok sjansen, reiste til Afrika, og ble søkkrik i en alder av 21. Ben er alt Willy ikke er, han tok sjansen og han vant. Stadig oftere begynner Willy å blande faktiske og innbilte situasjoner, han kan snakke både med Ben og sønnene samtidig og til slutt glir de to verdenene omtrent sammen til en. Galskapen river ham til slutt sønder og sammen.

«After all the highways, and the trains, and the appointments, and the years, you end up worth more dead than alive.»

Willy Loman

Historien var nok høyaktuell i sin tid, men den er minst like aktuell i dag, en tid da mennesker antageligvis i minst like stor grad som tidligere gjør sitt ypperste for å bli likt av andre. Det florerer av tomme ord, imagebygging, løyner og bedrag og ingenting er lenger ekte. «En handelsreisendes død» bretter fremdeles ut det verste i oss, 60 år etter dens utgivelse.

«I made the last payment on the house today. Today, dear. And there’ll be nobody home.»

Linda Loman

Advertisements

Handlinger

Information

One response

2 07 2016
sex

Attractive section of content. I just stumbled upon your weblog and in accession capital to assert
that I acquire actually enjoyed account your blog posts.
Any way I will be subscribing to your augment and even I achievement you access consistently fast.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: