Slanking: Cash is king?

27 10 2009

Times Online referer en undersøkelse som indikerer at å belønne slankere med kontanter eller gavekort kan være dobbelt så effektivt som tradisjonelle slankekurer. Et selskap tilbyr for eksempel drøyt 4000 kr for å slanke seg 23 kg og holde denne vekten. Og det fungerer visstnok: selskapet bak rapporterer om et gjennomsnittlig vektfall på 13 %, mot 5 % for tradisjonelle slankekurer.

Nå er ikke forsøket helt korrekt gjennomført vitenskapelig, med kontrollgrupper og det hele. Om utvalget ikke er representativt, kan det være at de mest motiverte er de som melder seg på kurset og likevel ville vært de som hadde gått mest ned i vekt. Sett bort fra dette kan nok forsøket likevel ha noe for seg, pengene blir å regne som en ekstra motivasjonsfaktor. Og er det noe økonomer vet, så er det at incentiver virker. Så kan man gjerne si at å gå ned i vekt i seg selv burde vært nok motivasjon, men det trengs ikke mye empiri for å motbevise den påstanden. En tilforlatelig forklaring er at vi vektlegger dagens situasjon, hvor vi må slite oss over dørstokken og ut på joggetur, mye tyngre enn morgendagen, hvor vi blir syke av overvekten. Irrasjonelt, vil noen hevnde. Slik er den menneskelige natur, vil andre hevde.

Gitt at resultatet viser seg å holde stikk kan helsevesenet spare mye penger på slike prosjekter, med tanke på at det i Storbritannia alene brukes 40 milliarder årlig på å behandle overvekt og overvektrelaterte sykdommer. Røykekuttprogrammer gjennomføres jo også med stor suksess. Ei heller er faren for at noen misbruker programmet ved å gå ned i vekt flere ganger stor, alle som har prøvd vet hvor mye som kreves for å gå ned i vekt. Den mest påfallende kritikken kommer fra de som måtte mene at det i stor grad er de overvektiges egen feil at de er der de er. Det kan så være, men gitt at et slikt tiltak er det det som gir mest nytte for pengene bør det likevel gjennomføres.

Det finnes derimot en enda mer effektiv måte enn å belønne folk: ta heller pengene fra dem. For hva taper en på å ikke gå ned i vekt i situasjonen skissert over? Veldig lite. De 10000 du maksimalt kan få har du aldri hatt og det er lett å rasjonalisere seg bort fra at man noengang hadde sjansen på å få dem. Dersom du derimot har akseptert, for eksempel gjennom å skrive en kontrakt på deg selv, å gi bort 10000 av egen lomme dersom du ikke klarer å gå ned, da blir det fart på sakene. For de aller fleste er det langt verre å miste noe vi har enn å ha muligheten til å få noe vi ikke har. Årsakene til dette er mange, blant annet at vi har en begrenset mengde penger å tape, mens det ikke er grenser for hvor mye penger det er mulig å tjene. Dermed vektlegger vi tap høyere. Bakdelen med en slik løsning er naturlig nok at det ikke er politisk holdbart å pålegge folk en slik straff for å være overvektige. Sant nok burde man tilbudt incentiver til ikke å gå opp i vekt til å begynne med, det være seg reduserte tollsatser på frukt og grønt eller økte avgifter på brus og snacks, men å straffe folk for noe enkelte kanskje er mer predisponerte for enn andre, er lite populært. Konseptet er likevel verdt en tanke, om ikke annet for å ha et bedre grunnlag for å bygge det første systemet på.





Politisk økonomi i praksis

30 03 2009

Mye godt kan sies om det norske politiske systemet, men av og til dukker det opp eksempler på at det burde vært mer regelstyring. Spesielt har Senterpariet utmerket seg den siste tiden. Først fikk BI-forskerne Leif Helland og Rune Sørensen publisert en artikkel som viser at den kanskje viktigste faktoren for å forklare norske veiinvesteringer, er antall velgere som kreves for å vinne en stortingsplass. Siden folk er mer verdt jo lengre ut i distriktene de bor, kan dette forklare hvorfor sentrale områder stdig blir forfordelt i kampen om veginvesteringer. Liv Signe Navarsetes svar er som vanlig både saklig, poengtert og relevant.

“Eg må nesten flire. [..] Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar»

“Kalkuraltorbyråkrati” er antageligvis når noen i Finansdepartementet sitter og regner på hvor man får mest nytte for hver krone man bruker. Dersom de finner at nytten er større ved å bruke fire millioner på sykehjemsplasser heller enn på infrastruktur der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er det antageligvis en god grunn til å høre på dem. Landet ville sett annerledes ut, vi ville tapt noen av dagens verdier, men vi ville hatt større verdier.

Nå har SP-statsråder lovet støm til gården Røneset. I noe som ikke kan beskrives som annet enn ren populisme, har de lovet investeringer på fire millioner til en avsidesliggende gård der det er én fastboende. I 40 år fremover må hver eneste husstand i Sykkylven betale 70 kroner for å finansiere landsmøteshowet, påstår Aftenposten. Det er komisk, det er enda mer tragisk tragisk og det er et hint om at Finansdepartementet burde få ansvaret å lære opp flere statsråder enn bare finansministeren. For Navarsetes kalkulatorbyråkrati hadde antageligvis frarådet denne beslutningen, men heldigvis ser Navarsete hele bildet og ser at en strømkabel dit ingen skulle tru at nokon kunne bu er den beste investeringen man kan gjøre.





Sitat for dagen: Høy selvtillit

2 02 2009

Nyvalgt leder i Hordaland AUF, Heidi Rosendahl Lindebotten, peker på hva som kommer til å frata Erna Solberg nattesøvnen:

«Et AUF i vekst er den dårligste nyheten høyresiden kunne fått ved inngangen til valgkampen.»

Finanskrise, fall på meningsmålingene, regjeringspartier i fremgang, intern krangling mellom mulige samarbeidspartere, vansker med å få frem eget budskap, mangel på en tydelig lederskikkelse – ingenting av dette er det som kommer til å plage Høyre mest frem mot valget – det er det et ungdomsparti i vekst som kommer til å gjøre.

Det er en smal, smal linje mellom selvtillit og selvgodhet.





Konsekvenser av å innføre en lov man ikke vet hva betyr

26 01 2009

Blant regjeringens forslag til endringer i straffeloven er i praksis å erstatte den gamle «blasfemiparagrafen» med en ny. Begrunnelsen? Særdeles ullen:

Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.

Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner. Det er lett å forstå i alle fall noen av intensjonene bak lovendringen, blant annet høres rasisme og «religionskritikk» ofte veldig likt ut, ofte er det også det samme, det er bare noen ord som er ulike. Det første er overhodet ikke akseptert i det offentlige ordskiftet, religionskritikk det stikk motsatte. Dernest et ønske om å unngå en opprivende strid som det karrikaturstriden var, noe man synes å ville unngå ved å forby «uriktige tanker.»

Ta Michel Houellebecq, forfatter av bøker som De grunnleggende bestanddeler og Plattform, som ble brakt for retten etter å ha uttalt at islam var den «dummeste religionen» og at Koranen var «dårlig skrevet.» Han ble, nær sagt selvsagt, frikjent, men hvorvidt en norsk forfatter kunne blitt dømt for det samme er det altså ingen som kan svare på. Når en statssekretær i justisdepartementet ikke kan redegjøre for hvilke «objektive kriterier» som skal ligge til grunn for domfellelese samt at det er religionen selv som skal beskyttes, ikke dens medlemmer og et av regjeringspartienes justispolitiske talsmann kan tolkes dithen at han vil regulere krenkende ytringer, hvordan skal man da kunne vite hva man kan si og ikke si? Bare det burde fremstå som direkte skremmende. Forsikringer om at vernet skal være mindre enn under dagens blasfemiparagraf burde i seg selv tale mot den nye paragrafen, med tanke på at den gamle paragrafen er sovende og ikke har vært i bruk på over en mannsalder.

Det er ikke skrekkelig lenge siden Monty Python’s «Life of Brian» ble forbudt i Norge (noe som selvsagt ble utnyttet i markedsføringen av filmen), men i dag er filmen etter sigende kirkeminister Trond Giskes favorittfilm. Jeg vil anta at en stor andel kristne som har sans for Python-gjengens øvrige arbeider også finner denne filmen lattervekkende. Problemet er at hittil er det ingen som kan gi en forsikring av at en ny film som raljerer over religion ikke ville bli forbudt. For det finnes helt sikkert fremdeles kristne som overhodet ikke synes filmen er artig og som helst skulle sett forbudet opprettholdt. Er det disse som skal sitte med definisjonsmakten?

Tankeeksperiment: Begrunnelsen for loven burde i teorien sette i gang en kjederekasjon av begrensinger av ytrinsfriheten hvis ytringer mot noe enkelte har en sterk overbevisning om skulle forbys. Man vil i neste omgang blant annet måtte forby at kommunister raljerer over liberalismen, at planøkonomer uttaler seg nedsettende om markedsøkonomien og omvendt. Det ville blitt dårlige tider for debatt. Når dominobrikkene faller videre måtte man etter hvert forby Brannfans å uttale seg nedsettende om Vålerenga og Rosenborg – fotball er tross alt sterke følelser. Når dette ikke kommer til å skje, er det god grunn til å mistenke at regjeringen er utsatt for sterkt press, både innenfra og utenfra. Innenfra fra de som for eksempel ikke ønsker en ny karikaturstrid (men som dermed angriper saken på helt gal måte) og ikke minst fra Senterpartiet, som synes å markere seg med en klar religiøs vridning og utenfra fra diverse religiøse grupperinger, selv om det er vanskelig å tenke seg at deres påvirkningskraft skulle være veldig sterk. Uansett er det en farlig vei å legge ut på, å uthule ytringsfriheten på denne måten.

Man kan gjerne si at dersom ikke religionene selv er i stand til å svare på den kritikken som måtte komme, burde dens medlemmer heller spørre seg selv hvorvidt den har livets rett.

Les også:

Jon Hustad – Redsla for religionskritikk (anbefales)
Derfor virker snåsamannen (dagbladet.no)
Torbjørn Røe Isaksen – I det godes tjeneste
Are Slettan – Blasfemi bør ikke forbys
Inger Elise Wergeland – Farlig religionskritikk
Intervju med statssekretær i Justisdepartementet, Astri Aas-Hansen (fritanke.no)
Frykter forbud mot religionkritikk i Norge (fritanke.no)
Høyre: – Hva er poenget med en ny blasfemiparagraf? (fritanke.no)
Are Kalvø – Jeg tror, jeg tror (radiokåseri – nrk.no)

(sist oppdatert: 30. jan 2009)





Marginalskatt: 43 164 000 %

1 09 2008

Hvem hadde ikke blitt fristet til å utnytte systemet med en slik skattesats? Tallet er marginalskatten stortingspensjonistene får dersom de går fra å tjene 431 640 til 431 641 kroner. Med disse tallene og illustrasjonen under i bakhodet, er det ikke bare selve ordningen som vekker undring, men også den totale mangelen på kontrollsystemer som følger med den. Enhver med et minimum av innsikt både av det ene og andre slaget må forstå at et system der en lønn på 431 640 kroner gir en total utbetaling på 863 280 kroner, mens en lønn på 431 641 kroner gir en utbetaling på 431 641 kroner, kommer til å bli utnyttet.

Les mer





Jordbruksoppgjøret II

19 05 2008

Jeg fikk noen kommentarer omkring det første innlegget mitt om jordbruksoppgjøret så her følger en utvidelse:

En bredere diskusjon omkring at det ikke fornuftig å bruke handelspolitkken til å bedrive fordelingspolitikk

At man ikke bør blande fordelingspolitikk og handelspolitikk er kanskje overraskende, men følg dette enkle resonnementet: Vil vi i noe tilfelle ønske å både subsidiere og avgiftsbelegge en bransje med like store beløp sett ut fra et fordelingsmessig hensyn? Svaret her er for alle tenkelige formål «nei.» Handelspolitikk er nettopp en slik type dobbelinngripen, gitte subsidier innebærer nødvendigvis også tilsvarende høyere priser siden virkemidlene er koblet snarere enn å være uavhengige. Når det gjelder landbruket kan det tenkes at vi både ønsker å subsidiere bøndene og konsumenter med dårlig råd, men vil vil aldri direkte ønske å både subsidiere bøndene og avgiftsbelegge konsumentene (ved å for eksempel gjøre som i år – øke matprisene med 2,2 % eller 1 500 – 3 500 kr for en gjennomsnittsfamilie alt etter hvem du spør). Men det er nettopp det dagens politikk fører til. Som jeg skrev i den første delen: Det er grunnleggende to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Her finnes det andre tiltak som gir samme effekt og som er billigere: vi kan splitte opp i forbruksavgifter og produksjonsstøtte. Effektivitetstapet vil alltid bli mindre for slike tiltak enn ved å benytte handelspolitikk. Figuren under viser resonnementet:

Les mer





Jordbruksoppgjøret

15 05 2008

Det er mai og det er igjen klart for årets jordbruksoppgjør. Onde tunger vil ha til at det i Norge bare er to som har oversikten over de norske jordbrukssubsidiene: Vårherre og departementsråd Per Harald Grue. I det siste skal dog Vårherre ha begynt å miste oversikten.

Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i fjor 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter [1]. Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette burde forarge begge sider av det politiske spekteret, men det ser ikke ut som om noen har hengt seg nevneverdig opp i det.

Les mer