Ytringsfrihet, Trafigura og sosiale medier

30 10 2009

Etter at det viste seg at Vest Tank-eksplosjonen i 2007 var mer enn et enkeltstående tilfelle, har saken stadig ballet på seg. Blant annet har selskapet som sendte lasten, Trafigura, betalt erstatning for 15 dødsfall i Elfenbenskysten for dumping av giftig avfall av samme type som kom fra deres tvilsomme affærer i Gulen. Det hele har foreløpig kulminert med at britiske medier for første gang siden 1688 ble nektet å rapportere fra Underhuset (på toppen av det hele ble de også nektet å skrive at de ble nektet å rapportere). Slikt skulle en tro ikke gikk an i et godt utviklet demokrati, men Storbritannia er viden kjent for å ha et restriktivt og pressefiendtlig lovverk nok kan sies å være til hinder for ytringsfriheten, blant annet i British Chiropractic Associations sak mot Simon Singh.

Men når The Guardians redaktør, hvis avis som først fikk nyss om saken, publiserte meldingen

Now Guardian prevented from reporting parliament for unreportable reasons. Did John Wilkes live in vain?

på Twitter, ble det altså liv. Det gikk som det måtte gå, meldingen spredte seg raskere enn en middels influensaepidemi og en driftig person finner snart ut at saken det ikke får rapporteres fra omhandler Trafigura og deres forsøk på å kneble ytringsfriheten gjennom å hindre fremleggelsen av en rapport angående utslippet i Elfenbenskysten. Ironien ligger så tjukt at det hadde vært å betrakte som en komedie om ikke saken hadde vært så dypt tragisk. På samme måte som Arthur Andersen i sin tid burde forstått at å brenne dokumenter etter Enron-skandalen kom til å medføre at alles øyne ble rettet mot dem, burde kanskje Trafigura sett at å prøve å kneble ytringsfriheten kom til å slå tilbake på dem. I Internett-verden, hvor informasjonen spres fort og enkelt, ser en av og til omtalt Streisand-effekten, som en skulle tro et advokatfirma som spesialiserer seg i omdømmehåndtering kanskje hadde hørt om.

Ian Hislop, redaktør i Private Eye, publikasjonen om likevel valgte å skrive om saken, oppsummerer i sesongens første Have I Got News For You-sending (som vårt Nytt på Nytt stammer fra):

Og i sist ukes program kom oppfølgeren, full retrett fra Trafigura og deres advokater – den totale ydmykelse:

Med litt politisk vilje fører det som The Spectator kaller «Battle of Trafigura» til en lovendring som styrker ytringsfriheten og som dermed gjør injuriesøksmål vanskeligere å vinne frem med.

————————————–

Norskvinklede lenker:

Brennpunkts sending og oppfølgingssak om Vest-Tank og Trafigura

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad

Reklamer




Slanking: Cash is king?

27 10 2009

Times Online referer en undersøkelse som indikerer at å belønne slankere med kontanter eller gavekort kan være dobbelt så effektivt som tradisjonelle slankekurer. Et selskap tilbyr for eksempel drøyt 4000 kr for å slanke seg 23 kg og holde denne vekten. Og det fungerer visstnok: selskapet bak rapporterer om et gjennomsnittlig vektfall på 13 %, mot 5 % for tradisjonelle slankekurer.

Nå er ikke forsøket helt korrekt gjennomført vitenskapelig, med kontrollgrupper og det hele. Om utvalget ikke er representativt, kan det være at de mest motiverte er de som melder seg på kurset og likevel ville vært de som hadde gått mest ned i vekt. Sett bort fra dette kan nok forsøket likevel ha noe for seg, pengene blir å regne som en ekstra motivasjonsfaktor. Og er det noe økonomer vet, så er det at incentiver virker. Så kan man gjerne si at å gå ned i vekt i seg selv burde vært nok motivasjon, men det trengs ikke mye empiri for å motbevise den påstanden. En tilforlatelig forklaring er at vi vektlegger dagens situasjon, hvor vi må slite oss over dørstokken og ut på joggetur, mye tyngre enn morgendagen, hvor vi blir syke av overvekten. Irrasjonelt, vil noen hevnde. Slik er den menneskelige natur, vil andre hevde.

Gitt at resultatet viser seg å holde stikk kan helsevesenet spare mye penger på slike prosjekter, med tanke på at det i Storbritannia alene brukes 40 milliarder årlig på å behandle overvekt og overvektrelaterte sykdommer. Røykekuttprogrammer gjennomføres jo også med stor suksess. Ei heller er faren for at noen misbruker programmet ved å gå ned i vekt flere ganger stor, alle som har prøvd vet hvor mye som kreves for å gå ned i vekt. Den mest påfallende kritikken kommer fra de som måtte mene at det i stor grad er de overvektiges egen feil at de er der de er. Det kan så være, men gitt at et slikt tiltak er det det som gir mest nytte for pengene bør det likevel gjennomføres.

Det finnes derimot en enda mer effektiv måte enn å belønne folk: ta heller pengene fra dem. For hva taper en på å ikke gå ned i vekt i situasjonen skissert over? Veldig lite. De 10000 du maksimalt kan få har du aldri hatt og det er lett å rasjonalisere seg bort fra at man noengang hadde sjansen på å få dem. Dersom du derimot har akseptert, for eksempel gjennom å skrive en kontrakt på deg selv, å gi bort 10000 av egen lomme dersom du ikke klarer å gå ned, da blir det fart på sakene. For de aller fleste er det langt verre å miste noe vi har enn å ha muligheten til å få noe vi ikke har. Årsakene til dette er mange, blant annet at vi har en begrenset mengde penger å tape, mens det ikke er grenser for hvor mye penger det er mulig å tjene. Dermed vektlegger vi tap høyere. Bakdelen med en slik løsning er naturlig nok at det ikke er politisk holdbart å pålegge folk en slik straff for å være overvektige. Sant nok burde man tilbudt incentiver til ikke å gå opp i vekt til å begynne med, det være seg reduserte tollsatser på frukt og grønt eller økte avgifter på brus og snacks, men å straffe folk for noe enkelte kanskje er mer predisponerte for enn andre, er lite populært. Konseptet er likevel verdt en tanke, om ikke annet for å ha et bedre grunnlag for å bygge det første systemet på.