Jordbruksoppgjøret II

19 05 2008

Jeg fikk noen kommentarer omkring det første innlegget mitt om jordbruksoppgjøret så her følger en utvidelse:

En bredere diskusjon omkring at det ikke fornuftig å bruke handelspolitkken til å bedrive fordelingspolitikk

At man ikke bør blande fordelingspolitikk og handelspolitikk er kanskje overraskende, men følg dette enkle resonnementet: Vil vi i noe tilfelle ønske å både subsidiere og avgiftsbelegge en bransje med like store beløp sett ut fra et fordelingsmessig hensyn? Svaret her er for alle tenkelige formål «nei.» Handelspolitikk er nettopp en slik type dobbelinngripen, gitte subsidier innebærer nødvendigvis også tilsvarende høyere priser siden virkemidlene er koblet snarere enn å være uavhengige. Når det gjelder landbruket kan det tenkes at vi både ønsker å subsidiere bøndene og konsumenter med dårlig råd, men vil vil aldri direkte ønske å både subsidiere bøndene og avgiftsbelegge konsumentene (ved å for eksempel gjøre som i år – øke matprisene med 2,2 % eller 1 500 – 3 500 kr for en gjennomsnittsfamilie alt etter hvem du spør). Men det er nettopp det dagens politikk fører til. Som jeg skrev i den første delen: Det er grunnleggende to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Her finnes det andre tiltak som gir samme effekt og som er billigere: vi kan splitte opp i forbruksavgifter og produksjonsstøtte. Effektivitetstapet vil alltid bli mindre for slike tiltak enn ved å benytte handelspolitikk. Figuren under viser resonnementet:

Figuren viser et frikonkurransemarked for jordbruksprodukter der p(v) er verdensmarkedsprisen på jordbruksvarer (som historisk har vært lavere internasjonalt enn i Norge). Vi synes, for eksempel av de tre årsakene nevnt i det første innlegget, at bøndene bør subsidieres med et beløp som tilsvarer arealet av de to røde feltene. En måte å gjøre dette på er altså å gå inn i markedet og innføre toll og med det øke produsentprisen til p(0). Da kan vi like gjerne innføre et stykkprissubsidium tilsvarende det samme arealet og finansiere dette med en avgift. Men siden forbruket (k) er større enn produksjonen (x) kreves det en lavere avgift enn forskjellen mellom p(0) og p(v) for å finansiere subsidiet. En avgift lik forskjellen mellom p(a) og p(u) vil gi avgiftsinntekter lik det lyserøde, lysebrune og gule feltet. Det er nok til å dekke subsidieutbetaligene tilsvarende de to røde og de to brune feltene. Lavere avgift gir lavere effektivitetstap – det grønne feltet tilsvarer dette reduserte tapet.

I tillegg må man tenke på om det nødvendigvis er selve produksjonen vi ønsker å støtte? Er det ikke heller bøndene? I så fall vil det ikke være effektivt med direkte produksjonsstøtte, siden det mest effektive vil være tiltak rettet direkte mot målet. Om differensierte kontantoverføringer ikke er mulig kunne tenke oss støtte rettet direkte mot innsatsfaktorene bøndene eier, for eksempel arealstøtte. Da unngår vi kunstig produksjonsstimulering og inngripenen i økonomien blir mye mindre. På den måten ville vi også unngått det effektivitetstapet som tilsvares av de to brune feltene. Altså ville behovet for støtte blitt enda mindre og avgiften ville kunne settes enda lavere. Selv om vi kan være nødt til å pådra oss ineffektivitet i forbrukertilpasningen er det ikke nødvendig å forstyrre produsentenes tilpasning. Resonnementene under dette punktet er forresten for det aller meste Victor Normans, bare for å ha det klargjort.

Klimarelaterte argumenter

Dette punktet kan igjen deles opp i flere underpunkter. For det første er det noen som argumenterer med at jordbruket er blant landets verste forurensere og at det derfor ikke er noe poeng i å produsere innenlands. Flytt matproduksjonen ut, og vi kommer nærmere å oppfylle våre forpliktelser. Det siste kan kanskje stemme, men for klimaet totalt spiller det ingen rolle, maten må uansett produseres (og selv om overbefolkningens betydning for klimaet både er interessant og kanskje undervurdert er ikke det temaet her). Dernest er det argumentene om produksjon som er veldig energikrevende, spesielt produksjon som krever drivhus. Tomater dyrket i Norge forårsaker mye høyere klimagassutslipp en marokkanske tomater, også når det tas hensyn til frakt. Det finnes antageligvis ikke et eneste godt argument for å beskytte norsk tomatproduksjon. I tillegg kan knapt nevnes diverse kuriøse forslag om å få folk til å slutte å spise kjøtt, det kommer aldri til å fungere.

Så det viktigste argumentet: alt annet like vil mat som må fraktes til Norge forårsake større klimagassutslipp. Og isolert sett stemmer selvsagt dette. Og her er det igjen snakk om en markedssvikt, i og med at prisen på forurensning er null. Det har ingen kostnad for forurenser, men det har en kostnad for samfunnet. Et forpliktende internasjonalt avtaleverk er den beste måten å gjøre noe med dette på. Et tak på utslipp der utslipp må betales ved kvotekjøp og/eller avgifter ville ført til en ny likevekt der de varene som fremdeles var lønnsomme å frakte verden rundt ville bli det og de som ikke var det, ville bli produsert mer lokalt. I tillegg er det et viktig poeng at dette gjelder «alt annet like» – noe som neppe er tilfelle. Det kan være at det faktisk er bedre å frakte fisk til kutting i Kina og skipe den tilbake til Norge, selv om en korrigerer for miljøkostnader. Beviset for dette hadde man fått ved et slikt internasjonalt system, ikke ved at tusenvis av byråkrater bestemmer seg for hva som er rett og hva som er galt (i tillegg til at et slikt system selvsagt gir incentiver til utvikling av ny teknologi). For det norske landbrukets del er for eksempel slik at det er mange små bruk som ligger i spredt rundt i distriktene. Disse bidrar til mer forurensning enn store bruk som ligger mer sentralt. De må uansett ha besøk av melkebil, slakter etc. En rimelig hypotese er at større bruk vil kunne bidra til reduserte utslipp (men her er det krysseffekter og vanskelig å spå).

I tillegg har klimaendringer påvirkning på fremtidens jordbruk. Vi kan få en situasjon der den komparative ulempen det norske jordbruket har blir redusert fordi klimaet blir varmere og kanskje sågar med stabilt på våre breddegrader samtidig som det blir mer ustabilt flere andre steder i verden. Isolert sett gir det behov for færre subsidier til det norske jordbruket, men det er selvsagt ikke et argument i seg selv for å øke utslippene. Totaleffekten for verden er antageligvis negativ og uansett er utfallet såpass usikkert at det er lite rasjonelt å gamble på det.

Nord/sør-problematikken

Her menes det antageligvis forskjellen mellom rike og fattige land, den nordlige mot den sørlige halvkule eller hva man foretrekker å kalle fenomenet. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er sentral i så måte. Den pågående Doha-runden (som er veldig på og av – mest av) spiller Norge en dobbeltrolle. Vi er for subsidier og proteksjonisme innenfor landbruket og imot innenfor fiskerier. Dette er selvsagt egoisme på høyt nivå, men innen politikkens verden skal man observere så mangt. I WTO er det mange G-grupperinger (G4, G5, G10, G20, G33, G90, you name it). Norge er en del av G10-gruppen, som består av 10 land som presser på for retten til å beholde sin proteksjonistiske jordbrukspolitikk, blant annet begrunnet i høye kostnader og ugunstige produksjonsvilkår. Selv om utviklingen mot nedbygging av handelshindre ubønnhørlig kommer til å fortsette, vil gruppen fortsette å jobbe for å få mest mulig av jordbruksstøtten sin godkjent. Systemet WTO jobber etter når det gjelder subsidier er et system med bokser: grønne, gule og røde. Støtte i den grønne boksen er lovlig, i den gule skal de trappes ned og i den røde er de forbudt. Jordbruksforhandlingene er mer kompliserte enn dette, blant annet er det konstruert en blå boks som resultat av et kompromiss. Den grønne boksen inneholder for jordbrukets del tiltak med minimale forstyrrelser for handelen, som er statsstøttet (ikke betalt gjennom høyere priser) og som ikke involverer prisstøtte. Den blå boksen omtales som «gul boks med betingelser» – betingelsene er at det finnes tiltak som reduserer forstyrrelsene. Gul støtte som også begrenser produksjonen havner også i blå boks. Fordelen for land som kan plassere støtte her er at den foreløpig ikke har noe tak på hvor hvor mye en kan bruke. Det er det derimot i gul boks, hvor resten av jordbruksstøtten havner.

Det var et lite sidespor, men det er greit å få med som en illustrasjon på hvor innfløkte jordbruksforhandlingene er. G20-gruppen i WTO er en gruppering av fattigere land (men ingen blant de aller fattigste) som krever en liberalisering av handelsreglene. Mange av disse nest fattigste landene vil tjene på en liberalisering fordi de kan være nettoeksportører av mat. Frihandel med disse landene kjemper Norge imot på jordbrukssiden. På den andre siden har vi avtaler med de minst utviklede landene (MUL). Og nettopp dette er ganske fiffig – det gir oss et påskudd for å si at vi er snille og frihandler med de aller fattigste. I virkeligheten foregår det ikke på den måten. De aller fattigste landene trenger hjelp på andre måter enn ved frihandel. De ligger for det første så langt bak oss i utvikling at de ikke klarer å utnytte muligheten de har fått. Dernest, en del av samme grunn, vil de ikke i overskuelig fremtid kunne bli nettoeksportører av mat. På toppen av det hele har vi naturligvis sikret oss en klausul som sier at avtalen kan begrenses om det går utover norske interesser. Ingen kan si at ikke dette er en strålende plan; vi stenger ute de landene som kan og vil handle med oss og slipper til de som ikke kan.

Utviklingslandene trenger antageligvis ikke bare handel eller bare bistand, de trenger en hel pakke virkemidler, deriblant handel. Ved å la dem begynne å utnytte sine komparative fortrinn innen jordbruksvarer og andre ting der vi nordboere har komparative ulemper, gir vi dem mulighet til å akkumulere kapital og dermed kunne utvikle seg videre på andre felt.

Økte matvarepriser

Mangt og meget har vært sagt om de økte matvareprisene i det siste. Karl Ove Moene, professor ved Økonomisk institutt, UiO (skulle gjerne hatt ham her), oppsummerte dette i sin spalte i DN på fredag. Kort oppsummert er det ingen grunn til å tro at matvareprisene skal gå ned igjen. Etterspørselen fra en voksende og stadig mer velstående befolkning sørger for det. Som tidligere nevnt er noen fattige land nettoeksportører av mat og disse vil i utgangspunktet tjene på høyere priser, vil land der en stor del av jorda er på noen få personers hender bli mer ulike siden gevinsten av høyere priser til slutt tilsvarer eieren av jorda. Altså er det fordelingen av jord heller enn markedet som har skylden. Videre:

Å prøve å bekjempe fattigdom og inntektsulikhet ved å regulere prisen på mat, kan gjøre ondt verre. Siden lavere matvarepriser gir lavere produksjon, kan prisreguleringen forsterke problemet som den skulle avskaffe. Lave priser på jordbruksvarer (og høye priser på industrivarer) har dessuten lenge ruinert utviklingslandene. Høyere matvarepriser kan gi en positiv utvikling dersom en lykkes med å innføre ordninger som forhindrer at de fattige blir ruinert av at maten blir dyrere. Utfordringen er å finne gode ordninger som støtter dem som rammes av økte levekostnader, men som ikke stimulerer til lavere matproduksjon. I tillegg til å omfordele jord dreier det seg om å etablere sosiale omfordelings- og forsikringsordninger for de fattige. De samlete utgiftene til slike velferdsstatslignende ordninger i utviklingsland ville vært langt lavere enn kostnadene ved å holde jordbruksprisene nede.

Har du spørsmål, kommentarer, tips eller ser noen feil, bruk kommentarfeltet under.

Advertisements

Handlinger

Information

4 responses

19 05 2008
Jordbruksoppgjøret « Weinberg

[…] En utdypning av noen av temaene finnes i et oppfølgingsinnlegg her. […]

19 05 2008
abre

«Kort oppsummert er det ingen grunn til å tro at matvareprisene skal gå opp igjen».

Skal det ikke være «ned»?

Ellers: lærerikt og interessant igjen!

19 05 2008
Weinberg

Jo, naturligvis. Takk.

22 06 2013
Jordbruksoppgjøret : Finans til folket

[…] Weinberg: Jordbruksoppgjøret (oppfølgingsemner) […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: