15. september: Lehman-dagen

15 09 2009

15. september vil i lang tid bli stående som en merkedag i historien, dagen da Lehman Brothers i 2008 søkte konkursbeskyttelse og førte verdens finansmarkeder på randen av kollaps. I løpet av den neste uken måtte amerikanske myndigheter spytte inn milliarder av dollar i forsikringsselskapet AIG, for andre gang siden 1971 meldte et pengemarkedsfond at det  hadde verdier for mindre enn en dollar per investert dollar («breaking the buck»), sentralbanken måtte stille opp med store dollarbeløp til andre sentralbanker og en tiltakspakke på 700 milliarder dollar ble planlagt.

Rett nok hadde mye hendt før den 15. september. Investeringsbanken Bear Stearns hadde kollapset, boligagentene Freddie Mac og Fannie Mae var satt under statlig beskyttelse, banken Northern Rock var i praksis nasjonalisert i Storbritannia og Lehman Brothers’ problemer ble til en krise allerede 9. september, da asiatiske investorer trakk seg fra forhandlinger om å skyte inn ny kapital.

Akkurat hva som skjedde, hvordan og hvorfor, er mat for akademikere i årevis fremover, men mange versjoner av historien skrives allerede i dag. Dette er en variant, et utvalg og en kortversjon av hva som hendte etter Lehmans kollaps:

Kollapsen forårsaket en total tillitskrise i finansmarkedene – markeder som var mer sammenvevde og uoversiktlige enn de fleste mente og trodde. De fleste interne mål på risiko målte bare risiko for den enkelte finansinstitusjon uten å ta hensyn til den økte risikoen for hele systemet som lå i bakgrunnen. Dette viste seg å være en tikkende bombe av dimensjoner, der en kollaps i en institusjon førte til en kjedereaksjon som ville føre til neste kollaps. En salig blanding av flere faktorer er årsaken til at Lehman-konkursen var viktig, blant annet Lehmans størrelse i seg selv, den viktige posisjonen banken hadde på alle sider av bordet i finansmarkedene, da spesielt i CDS-markedet, pengemarkedsfond som ikke overlevde tapene på Lehman-gjeld og konkursene som fulgte for de som hadde Lehman som meglere.Når så disse fikk problemer, ville deres problemer spre seg videre som ringer i en vanndam.

Ved Lehmans kollaps tiltok den allerede eksisterende uroen i finansmarkedene, som fra før var høy på grunn av problemer i det amerikanske boligmarkedet. Spreadene, det være seg prisforskjeller på sammenlignbare verdipapirer med ulik risiko eller forskjeller i kjøps- og salgspriser på enkeltpapirer, i markedene, og da først i CDS-markedene, steg til nye høyder og aksjekursene tok veien nedover. Den generelle frykten spredte seg videre til tradisjonell gjeld, som ikke bare Lehman hadde mye av, og videre til pengemarkedene. En rekke ulykkelige mekanismer bidro til en negativ spiral: pengemarkedsfond som havnet i krise måtte for eksempel selge unna eiendeler i illikvide markeder og i den grad de fikk igjen noe, fikk de dermed mindre enn de ellers ville fått. Etterspørselen etter likvide midler gikk bratt opp, mens færre og færre var villige til å låne ut. Resultatet var akkurat det enkel samfunnsøkonomi predikerer: en kraftig innstramning i likviditet gir kraftige økninger i pengemarkedsrentene. Enkelte dager var det så lite likviditet at det ikke ble stilt renter, en begivenhet i seg selv.

Myndighetene i ulike land svarte så med ulike tiltak, det være seg rentekutt (som fortsatt slår ut i pengemarkedsrentene) og tiltakspakker som grovt sagt består i å trykke penger og pøse ut i markedene. Fra redninger av enkeltbanker og tiltak på landbasis ble det etter hvert klart at internasjonalt samarbeid måtte til og internasjonal rekapitalisering av banker bidrar til å dempe fallet. Det ironiske er at en krise som i stor grad ble forårsaket av gjeld ble forsøkt løst ved å ta opp mer gjeld. Dette har fungert rimelig bra hittil, men det har også bidratt til å konstruere en ny kjempebombe av gjeld som når som helst kan eksplodere i høy inflasjon, dersom ikke sentralbankene strammer inn i akkurat rett tid. For tidlig og krisen kan forverres, for sent og inflasjonen kan bli ubehagelig høy. Problemet er et annet gjennomgående trekk ved hele krisen: vi vet ikke hva som er riktig å gjøre når.

De dårlige nyhetene fortsatte i det resesjonen for alvor begynte å lure, dårlige makroøkonomiske nyheter drev kredittspreadene høyere og aksjemarkedene videre ned. Mange mener ting ser lysere ut nå, ett år og mye ny gjeld senere. Mens Norge i stor grad er skjermet, sitter USA med historisk høye underskudd og britene med gjeld ikke bare til oppover ørene, men til langt over Gordon Browns manke. Aksjemarkedene har enkelte dager sett oppganger man ikke har sett maken til siden etter depresjonen på 30-tallet og pengemarkedsrentene har stabilisert seg noe, men fortsatt strides ekspertene om veien videre. Får vi en L-formet utvikling der vi stabiliserer oss på et lavere vekstnivå, en U-formet utvikling der vi får en treg opphenting, en V-formet utvikling med en rask opphenting eller en W-formet utvikling der vi har en ny nedtur i vente før det igjen går oppover? En ting er sikkert, vi lever i spennende tider.

—————————

I en slik kort fremstilling skrevet en sen kveld vil det naturligvis være en hel del ting som er oversett (hver eneste fagøkonom har sin fremstilling) og en hel del ting som er vanskelige å få taket på, så eventuelle forlag til korreksjoner tas selvsagt imot med takk

Reklamer