Slanking: Cash is king?

27 10 2009

Times Online referer en undersøkelse som indikerer at å belønne slankere med kontanter eller gavekort kan være dobbelt så effektivt som tradisjonelle slankekurer. Et selskap tilbyr for eksempel drøyt 4000 kr for å slanke seg 23 kg og holde denne vekten. Og det fungerer visstnok: selskapet bak rapporterer om et gjennomsnittlig vektfall på 13 %, mot 5 % for tradisjonelle slankekurer.

Nå er ikke forsøket helt korrekt gjennomført vitenskapelig, med kontrollgrupper og det hele. Om utvalget ikke er representativt, kan det være at de mest motiverte er de som melder seg på kurset og likevel ville vært de som hadde gått mest ned i vekt. Sett bort fra dette kan nok forsøket likevel ha noe for seg, pengene blir å regne som en ekstra motivasjonsfaktor. Og er det noe økonomer vet, så er det at incentiver virker. Så kan man gjerne si at å gå ned i vekt i seg selv burde vært nok motivasjon, men det trengs ikke mye empiri for å motbevise den påstanden. En tilforlatelig forklaring er at vi vektlegger dagens situasjon, hvor vi må slite oss over dørstokken og ut på joggetur, mye tyngre enn morgendagen, hvor vi blir syke av overvekten. Irrasjonelt, vil noen hevnde. Slik er den menneskelige natur, vil andre hevde.

Gitt at resultatet viser seg å holde stikk kan helsevesenet spare mye penger på slike prosjekter, med tanke på at det i Storbritannia alene brukes 40 milliarder årlig på å behandle overvekt og overvektrelaterte sykdommer. Røykekuttprogrammer gjennomføres jo også med stor suksess. Ei heller er faren for at noen misbruker programmet ved å gå ned i vekt flere ganger stor, alle som har prøvd vet hvor mye som kreves for å gå ned i vekt. Den mest påfallende kritikken kommer fra de som måtte mene at det i stor grad er de overvektiges egen feil at de er der de er. Det kan så være, men gitt at et slikt tiltak er det det som gir mest nytte for pengene bør det likevel gjennomføres.

Det finnes derimot en enda mer effektiv måte enn å belønne folk: ta heller pengene fra dem. For hva taper en på å ikke gå ned i vekt i situasjonen skissert over? Veldig lite. De 10000 du maksimalt kan få har du aldri hatt og det er lett å rasjonalisere seg bort fra at man noengang hadde sjansen på å få dem. Dersom du derimot har akseptert, for eksempel gjennom å skrive en kontrakt på deg selv, å gi bort 10000 av egen lomme dersom du ikke klarer å gå ned, da blir det fart på sakene. For de aller fleste er det langt verre å miste noe vi har enn å ha muligheten til å få noe vi ikke har. Årsakene til dette er mange, blant annet at vi har en begrenset mengde penger å tape, mens det ikke er grenser for hvor mye penger det er mulig å tjene. Dermed vektlegger vi tap høyere. Bakdelen med en slik løsning er naturlig nok at det ikke er politisk holdbart å pålegge folk en slik straff for å være overvektige. Sant nok burde man tilbudt incentiver til ikke å gå opp i vekt til å begynne med, det være seg reduserte tollsatser på frukt og grønt eller økte avgifter på brus og snacks, men å straffe folk for noe enkelte kanskje er mer predisponerte for enn andre, er lite populært. Konseptet er likevel verdt en tanke, om ikke annet for å ha et bedre grunnlag for å bygge det første systemet på.

Reklamer




15. september: Lehman-dagen

15 09 2009

15. september vil i lang tid bli stående som en merkedag i historien, dagen da Lehman Brothers i 2008 søkte konkursbeskyttelse og førte verdens finansmarkeder på randen av kollaps. I løpet av den neste uken måtte amerikanske myndigheter spytte inn milliarder av dollar i forsikringsselskapet AIG, for andre gang siden 1971 meldte et pengemarkedsfond at det  hadde verdier for mindre enn en dollar per investert dollar («breaking the buck»), sentralbanken måtte stille opp med store dollarbeløp til andre sentralbanker og en tiltakspakke på 700 milliarder dollar ble planlagt.

Rett nok hadde mye hendt før den 15. september. Investeringsbanken Bear Stearns hadde kollapset, boligagentene Freddie Mac og Fannie Mae var satt under statlig beskyttelse, banken Northern Rock var i praksis nasjonalisert i Storbritannia og Lehman Brothers’ problemer ble til en krise allerede 9. september, da asiatiske investorer trakk seg fra forhandlinger om å skyte inn ny kapital.

Akkurat hva som skjedde, hvordan og hvorfor, er mat for akademikere i årevis fremover, men mange versjoner av historien skrives allerede i dag. Dette er en variant, et utvalg og en kortversjon av hva som hendte etter Lehmans kollaps:

Kollapsen forårsaket en total tillitskrise i finansmarkedene – markeder som var mer sammenvevde og uoversiktlige enn de fleste mente og trodde. De fleste interne mål på risiko målte bare risiko for den enkelte finansinstitusjon uten å ta hensyn til den økte risikoen for hele systemet som lå i bakgrunnen. Dette viste seg å være en tikkende bombe av dimensjoner, der en kollaps i en institusjon førte til en kjedereaksjon som ville føre til neste kollaps. En salig blanding av flere faktorer er årsaken til at Lehman-konkursen var viktig, blant annet Lehmans størrelse i seg selv, den viktige posisjonen banken hadde på alle sider av bordet i finansmarkedene, da spesielt i CDS-markedet, pengemarkedsfond som ikke overlevde tapene på Lehman-gjeld og konkursene som fulgte for de som hadde Lehman som meglere.Når så disse fikk problemer, ville deres problemer spre seg videre som ringer i en vanndam.

Ved Lehmans kollaps tiltok den allerede eksisterende uroen i finansmarkedene, som fra før var høy på grunn av problemer i det amerikanske boligmarkedet. Spreadene, det være seg prisforskjeller på sammenlignbare verdipapirer med ulik risiko eller forskjeller i kjøps- og salgspriser på enkeltpapirer, i markedene, og da først i CDS-markedene, steg til nye høyder og aksjekursene tok veien nedover. Den generelle frykten spredte seg videre til tradisjonell gjeld, som ikke bare Lehman hadde mye av, og videre til pengemarkedene. En rekke ulykkelige mekanismer bidro til en negativ spiral: pengemarkedsfond som havnet i krise måtte for eksempel selge unna eiendeler i illikvide markeder og i den grad de fikk igjen noe, fikk de dermed mindre enn de ellers ville fått. Etterspørselen etter likvide midler gikk bratt opp, mens færre og færre var villige til å låne ut. Resultatet var akkurat det enkel samfunnsøkonomi predikerer: en kraftig innstramning i likviditet gir kraftige økninger i pengemarkedsrentene. Enkelte dager var det så lite likviditet at det ikke ble stilt renter, en begivenhet i seg selv.

Myndighetene i ulike land svarte så med ulike tiltak, det være seg rentekutt (som fortsatt slår ut i pengemarkedsrentene) og tiltakspakker som grovt sagt består i å trykke penger og pøse ut i markedene. Fra redninger av enkeltbanker og tiltak på landbasis ble det etter hvert klart at internasjonalt samarbeid måtte til og internasjonal rekapitalisering av banker bidrar til å dempe fallet. Det ironiske er at en krise som i stor grad ble forårsaket av gjeld ble forsøkt løst ved å ta opp mer gjeld. Dette har fungert rimelig bra hittil, men det har også bidratt til å konstruere en ny kjempebombe av gjeld som når som helst kan eksplodere i høy inflasjon, dersom ikke sentralbankene strammer inn i akkurat rett tid. For tidlig og krisen kan forverres, for sent og inflasjonen kan bli ubehagelig høy. Problemet er et annet gjennomgående trekk ved hele krisen: vi vet ikke hva som er riktig å gjøre når.

De dårlige nyhetene fortsatte i det resesjonen for alvor begynte å lure, dårlige makroøkonomiske nyheter drev kredittspreadene høyere og aksjemarkedene videre ned. Mange mener ting ser lysere ut nå, ett år og mye ny gjeld senere. Mens Norge i stor grad er skjermet, sitter USA med historisk høye underskudd og britene med gjeld ikke bare til oppover ørene, men til langt over Gordon Browns manke. Aksjemarkedene har enkelte dager sett oppganger man ikke har sett maken til siden etter depresjonen på 30-tallet og pengemarkedsrentene har stabilisert seg noe, men fortsatt strides ekspertene om veien videre. Får vi en L-formet utvikling der vi stabiliserer oss på et lavere vekstnivå, en U-formet utvikling der vi får en treg opphenting, en V-formet utvikling med en rask opphenting eller en W-formet utvikling der vi har en ny nedtur i vente før det igjen går oppover? En ting er sikkert, vi lever i spennende tider.

—————————

I en slik kort fremstilling skrevet en sen kveld vil det naturligvis være en hel del ting som er oversett (hver eneste fagøkonom har sin fremstilling) og en hel del ting som er vanskelige å få taket på, så eventuelle forlag til korreksjoner tas selvsagt imot med takk





Konsekvensene av å ikke tro på udekket renteparitet

17 06 2009

Innen finansøkonomien finnes hypotesen om udekket renteparitet, en i mange modeller fundamental sammenheng som sier at det du tjener på å kjøpe en valuta nå og selge den i fremtiden, vil du i samme periode tape på renteforskjeller, og omvendt. Tjener du seks prosent ekstra rente på å plassere pengene dine i Australia, vil du tape tilsvarende på valutaforskjeller.

Som så mye annet innenfor økonomisk teori, holder denne sammenhengen heller dårlig, hvilket gir opphav til såkalt carry trade, hvor man tar opp lån i valutaer med lav rente og plasserer i valutaer med høy rente. Spesielt de senere år har dette vært svært lønnsomt. På samme måten skulle det visstnok være lønnsomt for islendingene å låne i euro – renteforskjellen var forventet større enn valutakursforskjellene. Dessverre var det mange islendinger som ikke hadde hørt metaforen som ofte brukes når økonomer snakker om carry trade: det er som å plukke opp kronestykker foran en dampveivals. Det kan gå bra veldig lenge, men til slutt går kommer smellen og da ligger du virkelig ille an.

I fjor kom dampveivalsen og rullet over carry-trade-investorene, blant disse altså de islandske lånekundene. Da kan det gå slik.

En fortvilet islending fikk rett og slett nok da  banken varslet at de ville ta over huset hans på fredag. Han tok saken i egne hender og raserte likegodt huset i det eksklusive strøket Alftanesi utenfor Reykjavik, melder islandske medier.

Mannen, som er i 50-årene, mistet huset sitt som følge av finanskrisen. Lånet var i utenlandsk valuta og han hadde ikke sjanse til å betjene det da den islandske krona stupte.

Lærdommen å trekke av dette er ikke nødvendigvis å stole blindt på udekket renteparitet, men også å ikke stole blindt på selgeren i banken.





Politisk økonomi i praksis

30 03 2009

Mye godt kan sies om det norske politiske systemet, men av og til dukker det opp eksempler på at det burde vært mer regelstyring. Spesielt har Senterpariet utmerket seg den siste tiden. Først fikk BI-forskerne Leif Helland og Rune Sørensen publisert en artikkel som viser at den kanskje viktigste faktoren for å forklare norske veiinvesteringer, er antall velgere som kreves for å vinne en stortingsplass. Siden folk er mer verdt jo lengre ut i distriktene de bor, kan dette forklare hvorfor sentrale områder stdig blir forfordelt i kampen om veginvesteringer. Liv Signe Navarsetes svar er som vanlig både saklig, poengtert og relevant.

“Eg må nesten flire. [..] Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar»

“Kalkuraltorbyråkrati” er antageligvis når noen i Finansdepartementet sitter og regner på hvor man får mest nytte for hver krone man bruker. Dersom de finner at nytten er større ved å bruke fire millioner på sykehjemsplasser heller enn på infrastruktur der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er det antageligvis en god grunn til å høre på dem. Landet ville sett annerledes ut, vi ville tapt noen av dagens verdier, men vi ville hatt større verdier.

Nå har SP-statsråder lovet støm til gården Røneset. I noe som ikke kan beskrives som annet enn ren populisme, har de lovet investeringer på fire millioner til en avsidesliggende gård der det er én fastboende. I 40 år fremover må hver eneste husstand i Sykkylven betale 70 kroner for å finansiere landsmøteshowet, påstår Aftenposten. Det er komisk, det er enda mer tragisk tragisk og det er et hint om at Finansdepartementet burde få ansvaret å lære opp flere statsråder enn bare finansministeren. For Navarsetes kalkulatorbyråkrati hadde antageligvis frarådet denne beslutningen, men heldigvis ser Navarsete hele bildet og ser at en strømkabel dit ingen skulle tru at nokon kunne bu er den beste investeringen man kan gjøre.





Akademiske økonomers skyld i finanskrisen

6 02 2009

The Times’ Anatole Kaletsky langer ut:

The answer was beautifully expressed two generations ago by John Maynard Keynes: “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back.” […]

What the practical men didn’t realise, however, was that the risk management consultants who told them their banks would face no solvency problems and the economists who advised them that financial markets were always right were basing their analyses on two theories that were catastrophically wrong.

These two theories – called “rational expectations” and “the efficient market hypothesis” – essentially assume that the economy is a predictable, comprehensible machine with a defined set of instructions. That in itself may seem preposterous, but the theory goes farther and assumes that every “rational” participant in economic life knows these instructions and assumes that everyone else knows them too. To make matters worse, it is then applied to financial markets so that any economically inexplicable gyrations that do occur are explained a way as purely random, like tossing a coin. This leads to the conclusion that financial prices, although they may fluctuate randomly in the short term, are highly predictable in the long term, in the same way that the takings of a casino are.

Kjernen av kritikken er i og for seg lite kontroversiell. Antagelsene om rasjonelle forventninger og det effisiente marked er mer begrunnet med de voldsomme forenklingene de gir grunnlag for, heller enn realismen i dem. Etter hvert som datakraften har blitt, og blir, billigere og de kloke hodene i alle fall ikke blir færre, vil vi nok få mer realistiske modeller, men økonomi er og blir en sosialvitenskap uten de enkle fasitsvarene man kan finne i matematikkens verden. Dersom man går inn for det, kan man alltids finne resultater som støtter ens egne synspunkter (selv om det her også vil være enklere for de klokeste hodene å komme med innvendinger). En annen fordel med antagelsene er selvsagt at modellene kan forstås for andre enn de med doktorgrad. Økonometriske teknikker kan gjøres tilnærmet uendelig vanskelige, langt verre enn den gjengse masterstudent med økonometrikurs i bagasjen kan forstå seg på, men da mister også modellen mye av sin verdi.

En annen ting er å tro blindt på disse resultatene [1]. En skulle tro de fleste høyskoler og universiteter for drøftingens skyld gjorde studentene oppmerksomme på at verden ikke er normalfordelt. Om man foretrekker populære uttrykk som sorte svaner (om sjeldne og ekstreme utfall) eller mer akademiske uttrykk som kurtosis (eller kurtose – her at svingningene øker fordi det er flere ekstreme utfall enn de standard brukte fordelingene impliserer), er det et faktum at man må ta høyde for at en konkurs som i følge teorien skal kunne skje med en million års mellomrom kan skje i morgen [2][3]. I de kursene jeg har tatt, har de sviktene forutsetningene vært drøftet, men i mine øyne ikke alltid i stor nok grad.

Og så er det selvsagt mye økonomene ennå ikke kan forklare. Er samvariasjonen mellom dollarkursen og oljeprisen positiv eller negativ? På kort eller lang sikt? Disse korrelasjonene kan holde seg i perioder, for så å snu, uten at man kan være helt sikre på grunnen. Slike observasjoner er i seg selv nok til å bevare ydmykheten, lytte til innvendinger og ikke begrave seg fullstendig i lærebøkene. Kaletsky mener økonomifaget (som kan ikke har noen veldig god definisjon av – han synes i hovedsak å mene finansfaget) enten må avgå ved døden eller gjennomgå et paradigmeskifte hvor blant annet atferdspsykologi vil få større plass. Det siste er nok det mest realistiske, at også her vil finanskrisen fremskynde et allerede pågående paradigmeskifte. Det er neppe et onde.

———–

[1] Nå finnes det miljøer, kanskje spesielt i USA, som virkelig tror på disse hypotesene. Man kan være fristes til å undres over om de sitter for mye inne på kontorene og regner på sine integraler.

[2] Slike ekstreme utfall brukes blant annet for å forklare hvorfor carry trade – handel i valuta med sikte på å tjene penger på rente- og valutaforskjeller – ofte lønner seg. Av og til kommer det et så ekstremt negativt utfall at det spiser opp hele fortjenesten. Det kan forklare noe, men ikke alt.

[3] I tillegg har mark-to-market-praksisen, altså at finansielle instrumenter i balansen verdsettes til markedsverdi, fått sin del av skylden for at finanskrisen får det omfanget den får. Denne praksisen her klart prosyklisk, i og med at prisen på slike instumenter stiger i oppgangstider og faller i nedgangstider.





45 year Bond yield

11 11 2008

I anledning at man leser relativt elementær finansteori (som har det til felles med enhver annen form for elementær økonomisk teori at den er absurd urealistisk, men like fullt nødvendig) begynner tankene selvsagt å sveve. Bonds, stocks, futures, forwards og andre godsaker flyter rundt i hodet. I forbindelse med at avkastningen på amerikanske statsobligasjoner (Treasury Bonds) ikke er all verdens, i alle fall på kort sikt, burde man kanskje finne noe annet å plassere pengene i dersom man vil se en viss økning i kontantbeholdningen. Drøyt 4 % avkastning for en 30 års obligasjon er ikke akkurat saftig.

Så hvilke bonds bør man investere i? Svaret må være Bonds. James Bonds. Avkastningen har vist seg å være helt vanvittig. Selv med en aldeles hinsidig risikojustering vil James Bond være en god investering, bare sammenlign filmenes budsjett med hva de spilte inn:

bondboxoffice

Vanvittige poitive kontantstrømmer hvert eneste år, altså. Hvordan man vil regne avkastning, kan man omtrent velge selv (siden vi først er inne på urealistiske beregninger). Vil du velge budsjettet for Dr. No som den opprinnelige investeringen og alle etterfølgende budsjetter og inntjeninger som kontantstrømmer og finner yielden/internrenten på disse, vil de måtte bli absurd høye [1]. Om man heller vil være maksimalt streng å si at alle fremtidige budsjetter måtte settes av i 1961 og at den beste alternative investeringen man kunne gjort var 4 % [2], ville man fremdeles i 1961 kunne sagt at man over de neste 45 år ville fått en Bond-avkastning godt over det aksjemarkedet har gitt i perioden (for ikke å snakke om det øvrige bond market).

Konklusjonen? Buy Bonds. James Bonds.

—–

[1] Neddsikonteringen blir så kraftig at alt fra og med Goldfinger omtrent må ha nåverdi lik null, i alle fall om vi ikke regner med inflasjonsjusterte, men heller nominelle kontantstrømmer.

[2] Som gjør beløpet man ville måtte satt av i 1961 større.





Stakkars Island

7 10 2008

Mange land får svi i den pågående finanskrisen, men lille Island er kanskje spesielt hardt berørt. Kombinasjonen av blant annet overdreven vekst og en liten økonomi blir eksplosiv når krisen kommer.

Blant høydepunktene [1]:

– Børsen ned over 50 % siden nyttår.
– 6 (alle bankaksjer) av de 15 viktigste aksjene er suspendert fra børsen.
– Inflasjon runder 14 % (Kaupthing).
– Styringsrenten runder 15 %.
– Den islandske krona stuper i verdi.

Grafen under viser utviklingen i valutakrysset norske kroner per 100 islandske siden 2004 (Norges Banks referansekurser). Mens man tidligere har måttet ut med 10 NOK for 100 ISK, slipper man nå med å betale drøyt 4 NOK for det samme (dvs at mens man tidligere måtte ut med 10 ISK for en NOK må man nå ut med nærmere 25 ISK for det samme). Uthevet de siste 2-3 ukers kraftige fall.

NOK-ISK 2008-10-07

Med så høy inflasjon spises lønningene opp i høyt tempo. Det gjør derimot ikke banklånene. Islandske bankers dårlige inflasjonserfaringer gjør at de oppjusterer lånene når inflasjonen er høy. Mange islendinger har dessuten lån i utenlandsk valuta, noe som gjør situasjonen ekstra kinkig i og med at prisen på f.eks. euro har gått så mye opp samt at sentralbankens styringsrente biter mindre (den gjelder ikke for lån i utenlandsk valuta). Legg til at den gjennomsnittlige islending bruker mer enn han tjener og du aner en privatøkonomisk hestekur i det ikke så altfor fjerne.

Hva er mulige veier videre? Flere mener Island bør bli EU-medlemmer og innføre euro. Det vil hjelpe på valutastabiliteten, men vil gi mye av de samme problemene en norsk innføring av euroen ville gitt, nemlig at vi mister muligheten til selv å sette renten i en økonomi der konjunkturene til dels er svært forskjellige for hva de er ellers i Europa. En kortsiktig løsning for et land som må hjelpe en banksektor som er ti ganger så stor som BNP er å hente inn finansiering utenfra. Statsminister Geir Haarde har uttrykt skuffelse over at ingen av Islands nærmeste allierte har kommet til unnsetning og skal ha innledet samtaler med Russland om å låne 4 milliarder euro. Andre har igjen hintet om at de bør søke hjelp av Norge, som de både har sterke næringsmessige og ikke minst historiske bindinger til.

The Economist oppsummerer i en setning: «While governments on mainland Europe were trying to save their banks, Iceland was trying to save the country»

Det er i sannhet spennende tider.

—–

Oppdatering:

Renten på det russiske lånet ligger under den risikopremien markedet setter på lån til Island og det ligger dermed et implisitt subsidie i lånetilbudet. Det understreker dermed ytterligere at Russland ikke gjør dette for å være snille, men fordi de har en klar strategisk interesse av å knytte Island sterkere til seg.

—–

[1] Jeg er selvsagt ingen ekspert på islands økonomi. Tips om eventuelle feil mottas derfor med takk.