Akademiske økonomers skyld i finanskrisen

6 02 2009

The Times’ Anatole Kaletsky langer ut:

The answer was beautifully expressed two generations ago by John Maynard Keynes: “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back.” […]

What the practical men didn’t realise, however, was that the risk management consultants who told them their banks would face no solvency problems and the economists who advised them that financial markets were always right were basing their analyses on two theories that were catastrophically wrong.

These two theories – called “rational expectations” and “the efficient market hypothesis” – essentially assume that the economy is a predictable, comprehensible machine with a defined set of instructions. That in itself may seem preposterous, but the theory goes farther and assumes that every “rational” participant in economic life knows these instructions and assumes that everyone else knows them too. To make matters worse, it is then applied to financial markets so that any economically inexplicable gyrations that do occur are explained a way as purely random, like tossing a coin. This leads to the conclusion that financial prices, although they may fluctuate randomly in the short term, are highly predictable in the long term, in the same way that the takings of a casino are.

Kjernen av kritikken er i og for seg lite kontroversiell. Antagelsene om rasjonelle forventninger og det effisiente marked er mer begrunnet med de voldsomme forenklingene de gir grunnlag for, heller enn realismen i dem. Etter hvert som datakraften har blitt, og blir, billigere og de kloke hodene i alle fall ikke blir færre, vil vi nok få mer realistiske modeller, men økonomi er og blir en sosialvitenskap uten de enkle fasitsvarene man kan finne i matematikkens verden. Dersom man går inn for det, kan man alltids finne resultater som støtter ens egne synspunkter (selv om det her også vil være enklere for de klokeste hodene å komme med innvendinger). En annen fordel med antagelsene er selvsagt at modellene kan forstås for andre enn de med doktorgrad. Økonometriske teknikker kan gjøres tilnærmet uendelig vanskelige, langt verre enn den gjengse masterstudent med økonometrikurs i bagasjen kan forstå seg på, men da mister også modellen mye av sin verdi.

En annen ting er å tro blindt på disse resultatene [1]. En skulle tro de fleste høyskoler og universiteter for drøftingens skyld gjorde studentene oppmerksomme på at verden ikke er normalfordelt. Om man foretrekker populære uttrykk som sorte svaner (om sjeldne og ekstreme utfall) eller mer akademiske uttrykk som kurtosis (eller kurtose – her at svingningene øker fordi det er flere ekstreme utfall enn de standard brukte fordelingene impliserer), er det et faktum at man må ta høyde for at en konkurs som i følge teorien skal kunne skje med en million års mellomrom kan skje i morgen [2][3]. I de kursene jeg har tatt, har de sviktene forutsetningene vært drøftet, men i mine øyne ikke alltid i stor nok grad.

Og så er det selvsagt mye økonomene ennå ikke kan forklare. Er samvariasjonen mellom dollarkursen og oljeprisen positiv eller negativ? På kort eller lang sikt? Disse korrelasjonene kan holde seg i perioder, for så å snu, uten at man kan være helt sikre på grunnen. Slike observasjoner er i seg selv nok til å bevare ydmykheten, lytte til innvendinger og ikke begrave seg fullstendig i lærebøkene. Kaletsky mener økonomifaget (som kan ikke har noen veldig god definisjon av – han synes i hovedsak å mene finansfaget) enten må avgå ved døden eller gjennomgå et paradigmeskifte hvor blant annet atferdspsykologi vil få større plass. Det siste er nok det mest realistiske, at også her vil finanskrisen fremskynde et allerede pågående paradigmeskifte. Det er neppe et onde.

———–

[1] Nå finnes det miljøer, kanskje spesielt i USA, som virkelig tror på disse hypotesene. Man kan være fristes til å undres over om de sitter for mye inne på kontorene og regner på sine integraler.

[2] Slike ekstreme utfall brukes blant annet for å forklare hvorfor carry trade – handel i valuta med sikte på å tjene penger på rente- og valutaforskjeller – ofte lønner seg. Av og til kommer det et så ekstremt negativt utfall at det spiser opp hele fortjenesten. Det kan forklare noe, men ikke alt.

[3] I tillegg har mark-to-market-praksisen, altså at finansielle instrumenter i balansen verdsettes til markedsverdi, fått sin del av skylden for at finanskrisen får det omfanget den får. Denne praksisen her klart prosyklisk, i og med at prisen på slike instumenter stiger i oppgangstider og faller i nedgangstider.

Advertisements

Handlinger

Information

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: