Konsekvenser av å innføre en lov man ikke vet hva betyr

26 01 2009

Blant regjeringens forslag til endringer i straffeloven er i praksis å erstatte den gamle «blasfemiparagrafen» med en ny. Begrunnelsen? Særdeles ullen:

Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.

Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner. Det er lett å forstå i alle fall noen av intensjonene bak lovendringen, blant annet høres rasisme og «religionskritikk» ofte veldig likt ut, ofte er det også det samme, det er bare noen ord som er ulike. Det første er overhodet ikke akseptert i det offentlige ordskiftet, religionskritikk det stikk motsatte. Dernest et ønske om å unngå en opprivende strid som det karrikaturstriden var, noe man synes å ville unngå ved å forby «uriktige tanker.»

Ta Michel Houellebecq, forfatter av bøker som De grunnleggende bestanddeler og Plattform, som ble brakt for retten etter å ha uttalt at islam var den «dummeste religionen» og at Koranen var «dårlig skrevet.» Han ble, nær sagt selvsagt, frikjent, men hvorvidt en norsk forfatter kunne blitt dømt for det samme er det altså ingen som kan svare på. Når en statssekretær i justisdepartementet ikke kan redegjøre for hvilke «objektive kriterier» som skal ligge til grunn for domfellelese samt at det er religionen selv som skal beskyttes, ikke dens medlemmer og et av regjeringspartienes justispolitiske talsmann kan tolkes dithen at han vil regulere krenkende ytringer, hvordan skal man da kunne vite hva man kan si og ikke si? Bare det burde fremstå som direkte skremmende. Forsikringer om at vernet skal være mindre enn under dagens blasfemiparagraf burde i seg selv tale mot den nye paragrafen, med tanke på at den gamle paragrafen er sovende og ikke har vært i bruk på over en mannsalder.

Det er ikke skrekkelig lenge siden Monty Python’s «Life of Brian» ble forbudt i Norge (noe som selvsagt ble utnyttet i markedsføringen av filmen), men i dag er filmen etter sigende kirkeminister Trond Giskes favorittfilm. Jeg vil anta at en stor andel kristne som har sans for Python-gjengens øvrige arbeider også finner denne filmen lattervekkende. Problemet er at hittil er det ingen som kan gi en forsikring av at en ny film som raljerer over religion ikke ville bli forbudt. For det finnes helt sikkert fremdeles kristne som overhodet ikke synes filmen er artig og som helst skulle sett forbudet opprettholdt. Er det disse som skal sitte med definisjonsmakten?

Tankeeksperiment: Begrunnelsen for loven burde i teorien sette i gang en kjederekasjon av begrensinger av ytrinsfriheten hvis ytringer mot noe enkelte har en sterk overbevisning om skulle forbys. Man vil i neste omgang blant annet måtte forby at kommunister raljerer over liberalismen, at planøkonomer uttaler seg nedsettende om markedsøkonomien og omvendt. Det ville blitt dårlige tider for debatt. Når dominobrikkene faller videre måtte man etter hvert forby Brannfans å uttale seg nedsettende om Vålerenga og Rosenborg – fotball er tross alt sterke følelser. Når dette ikke kommer til å skje, er det god grunn til å mistenke at regjeringen er utsatt for sterkt press, både innenfra og utenfra. Innenfra fra de som for eksempel ikke ønsker en ny karikaturstrid (men som dermed angriper saken på helt gal måte) og ikke minst fra Senterpartiet, som synes å markere seg med en klar religiøs vridning og utenfra fra diverse religiøse grupperinger, selv om det er vanskelig å tenke seg at deres påvirkningskraft skulle være veldig sterk. Uansett er det en farlig vei å legge ut på, å uthule ytringsfriheten på denne måten.

Man kan gjerne si at dersom ikke religionene selv er i stand til å svare på den kritikken som måtte komme, burde dens medlemmer heller spørre seg selv hvorvidt den har livets rett.

Les også:

Jon Hustad – Redsla for religionskritikk (anbefales)
Derfor virker snåsamannen (dagbladet.no)
Torbjørn Røe Isaksen – I det godes tjeneste
Are Slettan – Blasfemi bør ikke forbys
Inger Elise Wergeland – Farlig religionskritikk
Intervju med statssekretær i Justisdepartementet, Astri Aas-Hansen (fritanke.no)
Frykter forbud mot religionkritikk i Norge (fritanke.no)
Høyre: – Hva er poenget med en ny blasfemiparagraf? (fritanke.no)
Are Kalvø – Jeg tror, jeg tror (radiokåseri – nrk.no)

(sist oppdatert: 30. jan 2009)

Advertisements

Handlinger

Information

2 responses

4 02 2009
Mikaj

Det er vel ikke «religionskritikk», som du kaller det, paragrafen var ment å stoppe, men mer alvorlige ting.
Man kan jo snu litt på eksempelet ditt. Du, og hele Stortinget, er mot forslaget om å gi et visst vern til religionen i seg selv, men for (?) å beskytte enkeltpersoner for tilsvarende angrep gjennom andre lover. Blir ikke dette det samme som å synes at det er helt greit å gå løs på svarte som rase, så lenge man ikke angriper enkeltpersoner? «Jævla niggere. Nei jeg snakket ikke til deg, bare om niggere som rase generelt».. Her er det noe som ikke stemmer.

Og hvor går grensen mellom indivdet og religionen? Å attakere kristendommen er OK, men hva om man denger spesifikt løs på et lite kirkesamfunn? Er det fortsatt et angrep på religionen, og ikke personene?

Religion er svært, svært viktig og definerende for mange, og hadde det ikke da vært greit å ha en paragraf som kan ta seg av helt unike forsøk på å gjøre kål på en gruppe personer? Paragrafen kunne gjerne vært utvidet til andre områder også. Om den ikke hadde blitt nedstemt.

4 02 2009
Weinberg

Mer alvorlige ting? Det verken vet eller får vi vite.
Hatefulle ytringer er allerede forbudt – religion trenger særbeskyttelse like mye som fotballfansen trenger det. Det kan dessuten hevdes at det er forskjell på selvvalgte faktorer (religion) og ikke-selvvalgte (hudfarge/legning).

Grensene mellom selve religionen og selve individet vil vel ofte være rimelig opplagte. Å kritisere små kirkesamfunn for deres meninger bør da heller ikke være noe problem.

Å gjøre kål på en gruppe personer er allerede forbudt. Mord, kalles det gjerne. Men som sagt: hvis du skal verne alt som er viktig for folk, ender det snart opp at med man ikke kan si noe. Et annet poeng er jo at kirken nok selv har dratt nytte av kritikken som har vært ytret mot den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: