Jordbruksoppgjøret

15 05 2008

Det er mai og det er igjen klart for årets jordbruksoppgjør. Onde tunger vil ha til at det i Norge bare er to som har oversikten over de norske jordbrukssubsidiene: Vårherre og departementsråd Per Harald Grue. I det siste skal dog Vårherre ha begynt å miste oversikten.

Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i fjor 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter [1]. Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette burde forarge begge sider av det politiske spekteret, men det ser ikke ut som om noen har hengt seg nevneverdig opp i det.

Ikke noe av dette er i seg selv argumenter for å legge ned det norske jordbruket, og krisemaksimeringen som til tider spres fra spesielt Bondelaget virker ofte både veldig unødvendig og smålig. Det finnes flere gode grunner til å opprettholde aktivitet i jordbruks-Norge sett fra et økonomisk ståsted. Det grunnleggende er at det generelt er to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Dette kan kanskje høres banalt ut, men faktum er at handelspolitikk, det være seg toll eller andre virkemidler, aldri vil kunne tilfredsstille det andre kravet. Det finnes en fundamental markedssvikt som fører til at jordbruket ikke belønnes for fellesgodene som skapes (gjennom såkalte eksterne virkninger eller eksternaliteter). Teorien sier som følger: Dersom vi trenger skatter eller avgifter (som i seg selv alltid fører til effektivitetstap) for å realisere fellesgoder vi ønsker oss, vil vi likevel ønske å ha full effektivitet på produksjonssiden av økonomien. Hensynet til inntektsfordelingen legges under skattepoltikken, mens vi altså ønsker mest mulig effektiv ressursutnyttelse i selve produksjonen [2]. Det er dermed ikke fornuftig å bruke handelspolitkken til å bedrive fordelingspolitikk.

Ifølge professor Rolf Jens Brustad (NHH) finnes det tre vanlige argumenter for å opprettholde jordbruksstøtten. Hver av disse har selvsagt også sine innvendinger:

Matvaresikkerhet, i tilfelle en krisesituasjon. Dette vil dog ikke si at vi må produsere i dag som om det var en krise. Som overalt ellers kan også jordbruket omstille seg, derfor er det behov for mye mindre ressurser enn nå for å opprettholde et visst kunnskapsnivå og jord som kan brukes til åkerdrift.

– Et velholdt kulturlandskap, som har verdi både for folk flest og for turistnæringen. I visse deler av landet kan det sågar føre til at nettoeffekten jordbruk-turisme blir negativ om man fjerner jordbruket, men dette kan kanskje i større grad gjøres av lokale bedrifter og myndigheter. Man kan også spørre seg hvor mye man skal bruke på statsansatte gartnere, som selvsagt går på bekostning av leger, lærere, politi og alt annet vi har for lite av.

– Hensynet til bosettingsmønsteret. Dagens rådende politkk er at det er verdifullt å opprettholde spredt bosetning på tross av kostnaden som er forbundet ved det (her er det viktig å være obs på at mye, kanskje det meste, av støtten går til områder som ikke er definert som «distrikter»). Dog er den samfunnsøkonomisk mest effektive måten å sikre denne bosettingen på å enten gi generell inntektsstøtte til alle innbyggerne eller generelle lønnssubsidier til all næringsvirksomhet i området. På denne måten sikrer man likebehandling og man minimerer forstyrrelsene i økonomien. Så kan man selvsagt spørre seg om velgerne hadde akseptert dette.

Det som er problemet med dagens jordbruksstøtte er at den er helt feil innrettet. Den er lite målrettet sett i forhold til de tre fellesgodene nevnt over. Det gjør i seg selv at den samlede støtten er for høy. Professor Brunstad sa i fjor at den kunne vært 10 milliarder og vi ville likevel hatt en god situasjon. Vi ville hatt 30 000 færre bønder, men vi ville spart mye penger og fremdeles kunne overholde målene som fremholdes som viktige. Et eksempel på gal støtte er støtte som er avhengig av produksjonskvantum. Når politikken i seg selv fører til overproduksjon sier det seg selv at slik støtte er gode penger rett ut vinduet. Et annet eksempel er landbruksminister Riis-Johansens favorisering av småbruk på bekostning av større bruk og samdrift. Dette fører til at man ikke får utnyttet stordriftsfordeler og på den måten også kaster penger ut vinduet.

Hva er så alternativet? Det finnes to hovedstrategier:

– En effektiviseringsstrategi som går ut på å opprattholde dagens produksjonivå samtidig som man minimerer kostnadene.

– En fellesgodestrategi hvor man premierer positive eksternaliteter jordbruket gir. En slik støtte tar bedre vare på utkantjordbruket og er mer miljøvennlig enn effektiviseringsstategien.

Så er det selvsagt mulig å kombinere disse. Vi kan se for oss en effektiviseringsstategi på de store gårdene på Romerike og Jæren, og en fellesgodestrategi på Vestlandet forøvrig. Det vil spare nordmenn for store penger samtidig som det hadde frigjort arbeidskraft. I tillegg ville antageligvis WTO sett med blidere øyne på en slik form for støtte, noe som vil være fordelaktig for Norge.

Man kan spekulere i hvorfor bøndene tilsynelatende har så mye makt. Gary Beckers teori er at det er mye enklere for en liten gruppe enn for en stor å skaffe seg penger på bekostning av andre fordi de store subsidiene som skal tilfalle den lille gruppen (bøndene) blir smurt tynt utover en stor gruppe (forbrukere/skattebetalere) som dermed ikke merker effekten i samme grad. Richard Posner er enig og mener også at subsidiene bør avskaffes fullstendig i USA. Dette fordi bøndene kan sikre seg gjennom å kjøpe futures eller forward-kontrakter [3]. Argumenter som at det tar tid før nye avlinger vokser frem og at omstilling generelt tar tid er dermed irrelevante. Dette er ikke en argumentasjon som er brukt i Norge. Posner sier heller ikke noe om eksterne effekter, men de er nok i stor grad ulike mellom USA og Norge. For vår egen del er det også helt tydelig at det er en del byråkrater som har egeninteresse i å opprettholde jordbruket, det er det enorme (og stadig økende) jordbruksbyråkratiet som sysselsetter dem. I tillegg hjelpes bøndene av en fundamental informasjonssvikt: mens mange nordmenn i undersøkelser sier at de er villige til å betale mer for norsk mat har de ikke peiling på hvor store overføringer den gjennomsnittlige bonden får. Det er klart at de to siste faktorene styrker bøndenes makt ytterligere.

I tillegg er det selvsagt viktig å legge seg på minne hva som skjer innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er en trend at støtten til de innenlandske jordbruk stadig må kuttes. Disse kuttene kommer til å tvinge seg på også for Norges del. Spørsmålet er om noen er seg sitt ansvar bevisst og gjør det beste ut av det eller om ting kommer til å skure frem til systemet møter veggen?

Har du spørsmål, kommentarer, tips eller ser noen feil, bruk kommentarfeltet under.

En utdypning av noen av temaene finnes i et oppfølgingsinnlegg her.

Figur som viser produsentstøtte som andel av det jordbruket brutto tar inn (kilde: OECD)

[1] Direkte oversatt fra WTOs betegnelse «Animal Products».

[2] Dette er det såkalte Diamond-Mirrlees-resultatet. Forutsetningene er naturligvis ikke oppfylte i streng forstand, men i såpass rimelig grad at innsikten kan brukes.

[3] En forwardkontrakt er en avtale mellom to parter om å kjøpe eller selge korn, kjøtt eller lignende på et bestemt tidspunkt i fremtiden. Futures er standardiserte forwardkontrakter som handles på børs.

Relevante lenker:

Rolf Jens Brunstad – Jordbruket må reformeres

Intervju med Ivar Gaasland: WTO-avtalen vil gi økt kjøpekraft

Intervju med Rolf Jens Brunstad: Bønder blir gartnere

Iskwew: Vås fra Lundteigen

Statistisk sentralbyrå: Totalrekneskap for jordbruket

Richard Posner – The Outlandish Farm Subsidies

Gary Becker – Farm Subsidies and Farm Taxes

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning: Budsjettnemda for jordbruket

Intervju med Norman Aanesland: Kutt støtten til jordbruket

Dagbladet Magasinet: Slik beholder vi landbruket – uten å ramme de fattige

Elin Ørjasæter – Bøndene må splittes

Elin Ørjasæter – Mer penger og fortsatt krise

Torbjørn Røe Isaksen – Politikerne kveler landbruket

Per Valebrokk – Skammelig bondeargument

NA24 – Ingen grunn til lønnshopp for bøndene

Nationen: Byråkrat-boom i landbruket

OECD: Producer and Consumer Support Estimates

WTO Statistiscs Database

Advertisements

Handlinger

Information

8 responses

15 05 2008
Iskwew

Glimrende Weinberg! Denne posten gir veldig god oversikt, og skal leses nøyere senere.

15 05 2008
Anathema

«Glimrende» fra meg også. Grundig og gjennomarbeidet post – imponerende!

15 05 2008
abre

Henger meg på. Dette var interessant og informativt.

16 05 2008
Weinberg

Takk for det.

19 05 2008
Jordbruksoppgjøret II « Weinberg

[…] mai 2008 · No Comments Jeg fikk noen kommentarer omkring det første innlegget mitt om jordbruksoppgjøret så her følger en […]

19 10 2008
Floken i nettet: Frem fra glemselen

[…] 08/02-06, Fra balkongen: Elefanten i rommet 11/03-06, Bjørn Stærk: Why the news is a waste of your time 29/06-06, Øyvind Strømmen: Når marknaden må temmast 30/07-06, Jernbanespor: Får ikke sove 28/09-06, Fjordfitte: Faksimilepolitikk 13/03-07, Drusilla: Faktafeminisme 26/03-07, Strekker: Trangt i hodet 21/04-07, Esquil: Puppeangst 28/05-07, Kæm é far din: Nei til naturmisbruk! 28/05-07, Krematoriet: Samtaler om vêret 21/06-07, Torgrim Eggen: I scream, you scream 06/07-07, Arachne: Manglende vurderingsevne 13/08-07, Avil: Dekadanse og imperiets fall 03/10-07, Truls: Distré 03/11-07, Skitsamma: Jeg er ikke pedagog. Men her er noen ord om barn 19/11-07, Iskwew: Kommunale finansakrobater 25/11-07, Indregard: Utbredelse av trygdejuks overdrevet? 31/12-07, Vox Populi: SVs svik mot det afghanske folket 11/01-08, tenke.no: Kan selvhjelpsbøker gjøre livet ditt verre? 10/02-08, Hjorten: Eksplosiv økning i bullshit 12/03-08, Jeg bor her: Klammeformer 19/03-08, Flanellograf: Lagring 27/03-08, HvaHunSa: Hvem er egentlig sexkjøperen, og hvorfor vet vi så lite om ham? 03/04-08, Dagens ateist: To typer kulturrelativisme – en bra og en skadelig 05/05-08, Anathema: I havet lever det purpurrøde blekkspruter 08/05-08, Virrvarr: Gud og vrangforestillinger 15/05-08, Weinberg: Jordbruksoppgjøret […]

11 09 2009
Floken i nettet: Valgfloke 2009. Del 4: Vurdering av partiene

[…] er et hinder overfor fattige land, og at overføringene gradvis bør trappes ned. Se f.eks. Weinbergs utmerkede post om dette. Sp er selvsagt ikke alene ansvarlig for jordbrukspolitikken, men de er nok de som […]

9 10 2009
Hans Nilsen Hauge

Norsk Landbruk!
Et brød koster ca. kr. 25.- bondens bidrag til kostnaden utgjør ca. kr. 2.- For de fleste i Norge er problemet disse kr. 2.- De resterende kr. 23.- er det ingen som spør hvor de forsvinner, de er de kanskje med på å finansiere ”apekattindustrien” og galskapens/vannviddets byråkrati. Vi står jo alle og breker hvor dyr maten er, like fult er det et faktum at dem som har påtatt seg ”kun å distribuere” maten, er endt opp å bli noen av Norges rikeste menn med sine familier.

Hva og hvordan er det mulig og hvem bidrar med at så får lov å skje?
Hvor tar de pengene fra, og fra hvem? For bann på det, en regning er det alltid.

Alle oss andre dødelige blir, vi via media (den lisens og skatte finansierte frie norske presse ”støtten”) fortalt at vi er en uavlatlig utgiftspost.
NB: Om du da ikke jobber i byråkrati og embetsverk og betaler skatt?

Norge har til dags dato en selvbergings/forsynigs grad på 50 % (etter 20 dagers blokade sulter nordmenn). På dette henter vi nye landsmenn fra den del av kloden, som har et klima der det kan drives jordbruk, hele året og innhøste 5-6 ganger mer enn vi i vårt eget. Som Norge er landene og statene FN medlemsland så godt som noen. Hvordan kan dette forsvares rent økonomisk når vi i vår ”store visdom” økonomiforståelse, over en lav sko nedlegger vårt eget landbruk og dermed må snylte på andres, som da får mindre til fordeling, i tillegge importere ny parasitter, såkalt ny landsmenn med store forurensende fraktkostnader og utstyrer dem i Norge med allverdens livsnødvendigheter, for å snylte ytterlig på alle andre, enn hva man takket være våre parasitter ikke får ”råd” til å holde oss med selv? Og ikke et ord om miljøforurensning mm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: