Globalisering

3 04 2008

Jeg så en slags globaliseringsdokumentar i går. «En slags» på den måten at spekulative vinklinger, overdramatisk musikk og i overkant friske påstander i mine svekker inntrykket av en seriøs film. John Pilgers film «The New Rulers of the World» er likevel en ektefølt film og som, om man lar de overdramatiske effektene ligge, har en del gode poenger. Filmen dreier seg for en stor del om globaliseringens negative virkninger på Indonesia, illustrert både ved velkjente fakta og mindre kjent informasjon.

Velkjente fakta er selvsagt at de store selskapene (den store, stygge ulven i de fleste sammenhenger) driver en til dels grov utnyttelse av arbeidskraft i for eksempel Asia. De skjuler seg bak agenter, kontraktører og lignende i for eksempel Korea og fraskriver seg på den måten ansvaret for arbeidsforholdene. De fleste, meg inkludert, mener antageligvis at dette er galt, men jeg tror likevel mange har et noe galt fokus her. Jeg tror det er mer betimelig å rette spørsmålet mot hva disse lands myndigheter gjør for å beskytte sine borgere. Enkel resonnering tilsier at selskapene uansett ikke har noen interesse i å betale mer enn minstelønn fordi de da vil pådra seg en konkurranseulempe. I verste fall forsvinner de ut av markedet og erstattes av noe som er like ille. Sett heller at Indonesiske myndigheter har en lovfestet minstelønn på $1 per dag, men mener $2 per dag er minimum som trengs for å overleve. Hvorfor hever den da ikke minstesatsen? Her kommer en av de relativt nye elementene i filmen inn, nemlig USA og Storbritannias sterke rolle i Suhartos kupp i Indonesia (forutsatt at filmen her er etterrettelig). Det er ikke første og helt sikkert ikke siste gang stormakter blander seg inn i andre lands interne anliggender for å male sin egen kake. På kort sikt får de nok viljen sin, men spørsmålet er hvorvidt det slår tilbake på dem på lengre sikt. Det optimale ville antageligvis vært om stater og organisasjoner kunne hjelpe (på en måte som minner så lite om imperialisme som mulig) stater med svake regjeringer til å etablere sterkere institusjoner. Jeg tror det er en forutsetning for globaliseringsaksept, men det er kanskje ikke det mest realistiske all den tid det vil føre til at rike land (i alle fall på kort sikt) taper på det. Over til vil forhåpentligvis debatten trenge seg frem i større grad.

Antiglobaliseringsbevegelsen er ikke lenger en forsamling ekstremradikalere som tror de oppnår noe som helst ved å kaste brostein og tenne på søppeldunker. Joseph Stiglitz, med en CV som inkluderer en nobelpris, stillingen som sjefsøkonom i Verdensbanken samt rollen som en av Bill Clintons viktigste økonomiske rådgivere, har uttalt seg kritisk overfor institusjoner som det Internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Gjennom det såkalte «Washington Consensus» ble (litt avhengig av definisjon) IMF, Verdensbanken og USAs finansdepartement enige om «riktig politikk for utviklingsland [min overs.].» Enigheten hviler på de tre hovedpilarene 1) stram finanspolitikk, 2) privatisering og 3) markedsliberalisering. Selv om tanken er god og prinsippene er viktige, fungerer ikke en slik universalløsning i praksis uten å ta hensyn til den øvrige situasjonen i et land. Det gikk galt i Russland, det gikk galt i Argentina og det har gått galt i Asia. Tanken er god, grunnprinsippene er gode, men gjennomføringen står til stryk.

Globaliseringen fører til at den totale kaka (verdensøkonomien) blir større, men den fører også til en fordeling av inntektene som neppe er den mest rettferdige sett fra de fleste menneskers ståsted. Uten gode nok systemer for omfordeling og gode institusjoner for å sikre at svakere parters rettigheter blir overholdt, kan det bære galt av sted og ende opp i ineffektiv proteksjonisme fordi folk får nok (her er det nok å se på Obama og Clintons motstand mot den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA – den er i sum god for de involverte landene, men omfordelingsordningene i USA er tydeligvis ikke gode nok). Norge er et eksempel på at omfordelingen fungerer. Aksepten for globaliseringen er høy og vi tåler mange av dens ubehagelige kjennetegn, som for eksempel hyppige omstillinger, fordi vi har et godt utbygget velferdssystem som øker folks aksept. Det er også en sterk trend internasjonalt at land som er sterkt integrerte i verdensøkonomien bruker en større del av sin verdiskapning (BNP) på offentlig velferd.

Et annet problem er skatteparadisene. Enorme summer unndras hvert eneste år beskatning ved å flyttes til skatteparadiser som Cayman Islands, Jersey og Liechtenstein. Akkurat beløpet husker jeg ikke, men det var flere som fikk hakeslepp da Eva Joly dro frem tallet under et foredrag på NHH i fjor. Det er et problem i forhold til innsidehandel og hvitvasking, det er et problem med tanke på korrupsjon (spesielt i afrikanske land) og det er et problem med tanke på at man svindler et helt land. Jeg tror dette problemet blir viktig å løse for å skape nødvendig aksept for globaliseringen.

På slutten av filmen sitter det forresten en globaliseringsmotstander og skryter, for øvrig på en så pompøs måte at det er til å brekke seg av («kan vi klare dette, kan vi klare alt»), av at de fikk stoppet en såkalt «multilateral investeringsavtale» (MAI). Ifølge han kunne de multinasjonale selskapene saksøke stater som hadde lovverk de ikke likte. Med tanke på at det ikke var første gang det kom frem tvilsomme påstander i programmet, er det nok grunn til å tone ned påstanden litt, men et internasjonalt tribunal hvor selskaper kunne saksøke stater skal ha vært en del av avtalen. Nå er det tvilsomt at han og hans likesinnede alene fikk stanset avtalen, det var kanskje mer et resultat av at forhandlingene ble skjult for allmennheten, at dens indre «rettferdighet» var absurd (lobbyistene var for å fjerne investeringshindringer og det som var uhensiktsmessig for dem, men ville beholde subsidier og skattefordeler – som også er skadelige for økonomien), at det ikke samtidig ble gjort noe med tidligere nevnte problemer (som å støtte svake institusjoner i U-land) samt at endringene ville bli for store til at det var lurt å gjennomføre dem med en gang. Ikke for det, vi trenger interessegrupper som jobber med ulike innfallsvinkler.

Oppsummert: Globalisering er bra for verden gitt blant annet gode institusjoner, gode omfordelingsmekanismer, fjerning av skatteparadiser og krav som går begge sider: de rike landene må slutte å kreve liberalisering i den tredje verden mens de selv tviholder på sine subsidier til industri og jordbruk.

Advertisements

Handlinger

Information

One response

3 04 2008
Gunnar Andreassen

Verden er allerede global, globalisering handler vel mer om utviding av markedsområder. Synes uansett landene må beskytte borgerne sine.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: