Rhodesisk samfunnsøkonomi

28 06 2007

Robert Mugabe er på farten igjen. De siste ti årene har det gått virkelig ille for landet han styrer. Siden 1998 har inflasjonen økt fra 32 % til 4 530 % i følge offisielle tall. Uoffisielle tall tilsier over 11 000 %, noe som får det norske målet på 2,5 % til å virke relativt pinglete. Ved utgangen av 2007 kan inflasjonen bli 1 500 000 %, da snakker vi egentlig bare om at man kan velge et tall, krisen er et faktum for lenge siden. Som vanlig går det ut over svake parter.

Men Mugabe har en plan. Problemet med Mugabes planer (i alle fall i de senere år) har vært at de ikke har vært spesielt gode. Snarere tvert imot. Denne gang gjentar han delvis suksessoppskriften fra 2000, da han «redistribuerte» landjorden. I følge Reuters anklager Mugabe utlendinger, og da i særdeleshet briter (som er tidligere koloniherrer), for å bedrive «dirty tricks» og han truer med å nasjonalisere næringslivet (retorikken er slik sett ikke ulik den vi ser fra Hugo Chavez). De seneste ti årene har vist en stadig tilspissing av situasjonen i Zimbabwe:

Som nevnt var inflasjonen høy allerede i 1998, 32 %: Mugabe er inne i krigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire) og Zimbabwe er i økonomisk krise. Fagforeningene, med Morgan Tsvangirai i spissen, er på fremgang, Movement for Democratic Change («Bevegelsen for demokratisk fremgang» – MDC) blir dannet og nevnte Tsvangirai tar over ledelsen året etter, et år som preges av at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) kutter støtten til Zimbabwe. I 2000 taper Mugabe en folkeavstemning om endringer i grunnloven (på tross av at Mugabe flere ganger er beskyldt for utbredt valgfusk) og Mugabe møter stadig sterkere motstand fra sine motstandere. Dels som et svar på dette invaderer Mugabes støttespillere de store gårdene som eies av hvite og beslaglegger jorda. Dette fører, i følge kritikere, til at det året etter blir prekær matmangel, mens Mugabe selv skylder på tørke. Samtidig trekker flere land sin støtte til landet. I 2002 blir Mugabe gjenvalgt som president til 2008 på tross av beskyldninger om valgfusk og at EU fryser midlene til flere støttespillere. Samme år bryter det kommersielle jordbruket fullstendig sammen, halvparten av befolkningen lider under matmangel og FN, Storbritannia og USA sender nødhjelp. De neste årene preges av flere fiksede valg, flere EU-sanksjoner, massenedleggelse innen næringslivet på grunn av stadig økende inflasjon og den bredt omtalte rivingen av bygninger som førte til at 700 000 ble hjemløse eller mistet jobben.

Spesielt jordreformene i 2000 var katastrofale. De store gårdene utgjorde en av bærebjelkene i økonomien og nevnes av forskere som en av grunnene til den økonomiske kollapsen der reelt BNP er redusert med 30 % siden 1999. Andre årsaker er:

  • Den kraftige inflasjonen.
  • Prisvridninger grunnet sterk kontroll og regulering, spesielt valutakursen, som er overvurdert og låst av sentralbanken (Reserve Bank of Zimbabwe – RBZ).
  • Totalsammenbruddet i tillit fra investorer, spesielt innenfor jordbruk og gruvedrift.
  • Minimal ekstern finansiering på grunn av dårlige relasjoner til kreditorer og forverrede økonomiske og sosiale forhold.

Det kan lyde som en besnærende tanke å kutte prisene med 50 % eller å kritisere på Tony Blair. Det kan likeså høres enkelt ut å si at «[t]his nonsense of escalating prices has got to come to an end immediately,» som om inflasjon var noe George W. Bush og Tony Blair sendte med bombefly. Problemet for Mugabe er at ting ikke er så enkelt.

Det tidligere nevnte arbeidsnotatet foreslår fem konkrete tiltak:

  1. Åpen overføring av kvasifiskale aktiviteter (quasi-fiscal activities – QFA) til statsbudsjettet.
    Altså må det ikke foretas subsidieutbetalinger og lignende uten at det vises igjen i selve budsjettet. Dette reduserer ikke i seg selv inflasjonen, men øker åpenhet, tillit og styrker kontrollen med pengestrømmene.
  2. Kraftige fiskale innstramninger, inkludert QFA.
    De statlige lønnsutbetalingene er høye relativt til resten av regionen og det brukes mye penger, spesielt på QFA som store subsidier til offentlige bedrifter. I tillegg må det prioriteres sterkere for å sikre forsyningssikkerheten.
  3. Liberalisering av valutakursregimet, fjerning av forskjellige vekslingskurser og fjerning av restriksjoner på kapitalbevegelser.
    Valutaen er som tidligere nevnt overvurdert og må devalueres. Etter hvert som det offentlige forbruket reduseres og pengepolitikken strammes inn, vil valutaen appresiere (stige i verdi). Senere bør flytende valutakurs innføres.
  4. Deregulering av priser og strenge budsjettbetingelser for offentlige bedrifter.
    Bedrifter som ikke har incentiver for å kutte kostnader eller i det hele tatt et budsjett å holde seg innenfor rammene av gjør det heller ikke. Deregulerte priser vil la bedrifter dekke kostnadene sine og la dem drive kommersielt. Prisene vil øke sterkt med en gang, men sterke fiskal justeringer vil med tiden redusere inflasjonspresset.
  5. Etablere et sterkt «pengemessig anker» for å redusere inflasjon og inflasjonsforventninger.
    Når de andre tiltakene er iverksatt kan et fleksibelt vekslingsregime innføres. For å sikre en stabil pengepolitikk og redusere likviditetsrisiko i bankvesenet må rentenivået nærme seg markedsnivå.

Vedvarende vekst i Zimbabwe vil i tillegg kreve sterke strukturelle reformer og kontroll (og da ikke den type kontroll Mugabe driver). Vanligvis tiltar produksjonen raskt etter stabilisering, men i Zimbabwe er det som sagt også dype strukturelle problemer som må taes hensyn til: offentlige bedrifter, departementene, skattesystemet og sentralbanken må reformeres for å stimulere vekst. Bedre kontroll, inkludert beskyttelse av eiendomsrett og økt politisk forutsigbarhet, er nødvendig for å gjenopprette investorenes tillit. Spesielt innenfor landbrukssektoren har som kjent Zimbabwe en vanskelig situasjon i forbindelse med eiendomsretten.

Fellestrekk for mange land i lignende inflasjonssituasjoner har vært utenlandsk hjelp. Ikke nødvendigvis i form av penger med en gang, men i form av rådgivning og teknisk støtte. Finansiell støtte kan således komme senere og er ikke nødvendigvis et must for å sette i gang en stabiliseringsprosess (selv om det meget mulig kan hjelpe).

Uansett hvor forståelig eller uforståelig alt dette lyder er det lite som tyder på at oppskriften er å beordre priskutt og å legge skylda på Tony Blair. Det blir som å pisse i buksa for å holde seg varm. Det går ikke i det lange løp.

Advertisements

Handlinger

Information

7 responses

28 06 2007
Erlend K

Jeg er IMPONERT over grundigheten og fyldigheten i analysene dine for tiden..!

Er det ferierastløsheten som slår til, eller prioriterer du bloggen fremfor andre viktige sysler du har på papiret..? 😉

Uansett, så må jeg si at dette er godt skrevet. Skulle trodd jeg snart kunne kommet med noe lignende på bloggen min… Bare jeg kommer meg hjem fra Stockholm og alle severdighetene her nå, så… 🙂

29 06 2007
kandidaten

Denne posten ble rett nok ørlite mer detaljert enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt meg, men temaet er jo interessant.

Livet er et spørsmål om prioriteringer.

Mye pent å se på i Stockholm, ja.

30 06 2007
Erlend K

Vi var faktisk ute og så på det slottet der hvor den svenske kongefamilien bor til daglig, men det var ingen kongelige å se, dessverre… 😉

1 07 2007
Dure

Har du vurdert å kontakte Mugabe? Han betaler sikkert 10 000 000 i timen for gode konsulentråd. Dollar selvfølgelig. Men du er jo hvit… Tror du må ta en motsatt Michael Jackson, så slipper du å jobbe resten av livet.
Når var Kongo Zaire? Sjekket det selv. Utrolig mye Kongo/Congo-rot.

1 07 2007
Erlend K

Den demokratiske republikken var Zaïre fra 1971 til 1997 (ifølge Wikipedia). Jeg hadde en noe pussig interesse for all verdens land og flagg relativt tidlig, og da jeg leste i leksikonet da jeg var barn, het det fortsatt Zaïre.

(Før det igjen het landet bare Republikken Kongo, slik nabolandet med hovedstaden Brazzaville gjør idag. DR Kongo (med hovedstaden Kinshasa) er den tidligere belgiske kolonien (Belgisk Kongo), mens Rep. Kongo er et tidligere fransk område.

For øvrig vil jeg legge til at det knapt kan sies å alltid være et sunnhetstegn at et land må påpeke at det er demokratisk i navnet på landet.. Deutsche Demokratische Republik…

1 07 2007
kandidaten

Jeg hadde også denne store interessen for land, hovedsteder og flagg. Blant annet lærte jeg meg at dette var Sør-Afrikas flagg. Det ble fjernet i 1994 uten at jeg kan huske å ha sett det i bruk.

Rhodesias flagg

Jeg har forresten ingen planer om å kontakte Mugabe med mindre han begynner å blogge.

2 07 2007
Erlend K

Hehey..! Det flagget husker jeg også… 🙂
Altså Sør-Afrikas. Rhodesias er jeg nok litt for ung til, men var vel fint det også, forsåvidt..?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: