Underlig Playmate-index

Astrid Meland har gravd tak i statistikk som viser at BMI-en til Playboy-jentene de siste drøye 50 årene har gått nedover samtidig som BMI-en til den jevne amerikanske kvinne har gått i motsatt retning. Se BMI-en plottet mot tidspunktet jentene figurerte i Playboy i figuren under.

Akademiske økonomers skyld i finanskrisen

The Times’ Anatole Kaletsky langer ut:

The answer was beautifully expressed two generations ago by John Maynard Keynes: “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back.” [...]

What the practical men didn’t realise, however, was that the risk management consultants who told them their banks would face no solvency problems and the economists who advised them that financial markets were always right were basing their analyses on two theories that were catastrophically wrong.

These two theories – called “rational expectations” and “the efficient market hypothesis” – essentially assume that the economy is a predictable, comprehensible machine with a defined set of instructions. That in itself may seem preposterous, but the theory goes farther and assumes that every “rational” participant in economic life knows these instructions and assumes that everyone else knows them too. To make matters worse, it is then applied to financial markets so that any economically inexplicable gyrations that do occur are explained a way as purely random, like tossing a coin. This leads to the conclusion that financial prices, although they may fluctuate randomly in the short term, are highly predictable in the long term, in the same way that the takings of a casino are.

Kjernen av kritikken er i og for seg lite kontroversiell. Antagelsene om rasjonelle forventninger og det effisiente marked er mer begrunnet med de voldsomme forenklingene de gir grunnlag for, heller enn realismen i dem. Etter hvert som datakraften har blitt, og blir, billigere og de kloke hodene i alle fall ikke blir færre, vil vi nok få mer realistiske modeller, men økonomi er og blir en sosialvitenskap uten de enkle fasitsvarene man kan finne i matematikkens verden. Dersom man går inn for det, kan man alltids finne resultater som støtter ens egne synspunkter (selv om det her også vil være enklere for de klokeste hodene å komme med innvendinger). En annen fordel med antagelsene er selvsagt at modellene kan forstås for andre enn de med doktorgrad. Økonometriske teknikker kan gjøres tilnærmet uendelig vanskelige, langt verre enn den gjengse masterstudent med økonometrikurs i bagasjen kan forstå seg på, men da mister også modellen mye av sin verdi.

En annen ting er å tro blindt på disse resultatene [1]. En skulle tro de fleste høyskoler og universiteter for drøftingens skyld gjorde studentene oppmerksomme på at verden ikke er normalfordelt. Om man foretrekker populære uttrykk som sorte svaner (om sjeldne og ekstreme utfall) eller mer akademiske uttrykk som kurtosis (eller kurtose – her at svingningene øker fordi det er flere ekstreme utfall enn de standard brukte fordelingene impliserer), er det et faktum at man må ta høyde for at en konkurs som i følge teorien skal kunne skje med en million års mellomrom kan skje i morgen [2][3]. I de kursene jeg har tatt, har de sviktene forutsetningene vært drøftet, men i mine øyne ikke alltid i stor nok grad.

Og så er det selvsagt mye økonomene ennå ikke kan forklare. Er samvariasjonen mellom dollarkursen og oljeprisen positiv eller negativ? På kort eller lang sikt? Disse korrelasjonene kan holde seg i perioder, for så å snu, uten at man kan være helt sikre på grunnen. Slike observasjoner er i seg selv nok til å bevare ydmykheten, lytte til innvendinger og ikke begrave seg fullstendig i lærebøkene. Kaletsky mener økonomifaget (som kan ikke har noen veldig god definisjon av – han synes i hovedsak å mene finansfaget) enten må avgå ved døden eller gjennomgå et paradigmeskifte hvor blant annet atferdspsykologi vil få større plass. Det siste er nok det mest realistiske, at også her vil finanskrisen fremskynde et allerede pågående paradigmeskifte. Det er neppe et onde.

———–

[1] Nå finnes det miljøer, kanskje spesielt i USA, som virkelig tror på disse hypotesene. Man kan være fristes til å undres over om de sitter for mye inne på kontorene og regner på sine integraler.

[2] Slike ekstreme utfall brukes blant annet for å forklare hvorfor carry trade – handel i valuta med sikte på å tjene penger på rente- og valutaforskjeller – ofte lønner seg. Av og til kommer det et så ekstremt negativt utfall at det spiser opp hele fortjenesten. Det kan forklare noe, men ikke alt.

[3] I tillegg har mark-to-market-praksisen, altså at finansielle instrumenter i balansen verdsettes til markedsverdi, fått sin del av skylden for at finanskrisen får det omfanget den får. Denne praksisen her klart prosyklisk, i og med at prisen på slike instumenter stiger i oppgangstider og faller i nedgangstider.

Thinking outside the box

Monty Python-gjengen, som vel aldri kan sies å ha fulgt strømmen, gjorde det heller ikke i fjor da de la mange av sine egne videoer ut på YouTube. De gjorde det fra første stund klart at de ikke var ute etter kommentarer:

Instead, we want you to click on the links, buy our movies & TV shows and soften our pain and disgust at being ripped off all these years.

I informasjonsfeltet ved siden av videoene har de ved hvert klipp lagt ut en link til Amazon, hvor man kan kjøpe en relevant DVD. Dette har visstnok ført til at Python-gjengen har føket oppover salgslistene hos Amazon, med en registrert salgsøkning på 23 000 %. Kanskje noe å tenke på for plateselskaper og interesseorganisasjoner som rygger skrikende inn i fremtiden?

Sitat for dagen: Høy selvtillit

Nyvalgt leder i Hordaland AUF, Heidi Rosendahl Lindebotten, peker på hva som kommer til å frata Erna Solberg nattesøvnen:

“Et AUF i vekst er den dårligste nyheten høyresiden kunne fått ved inngangen til valgkampen.”

Finanskrise, fall på meningsmålingene, regjeringspartier i fremgang, intern krangling mellom mulige samarbeidspartere, vansker med å få frem eget budskap, mangel på en tydelig lederskikkelse – ingenting av dette er det som kommer til å plage Høyre mest frem mot valget – det er det et ungdomsparti i vekst som kommer til å gjøre.

Det er en smal, smal linje mellom selvtillit og selvgodhet.

Helgemoro: blandet ekteskap

Alltid like artige Dara Ó Briain, katolsk ateist, om hvordan seremonien i et blandingsekteskap kan arte seg.

Se den nå, før blasfemiparagrafen blir vedtatt.

Avansert regresjonsanalyse av jenter

Dette er noe av det er morsomste jeg har lest på lange tider. Skrevet av min gode venn Dure Kmick og trykket i semesterets første utgave av K7 Bulletin, studentavisen ved NHH. Det kreves et visst nivå av statistisk/økonometrisk kunnskap for å forstå teksten, hvilket selvsagt gjør den enda morsommere dersom man først forstår den.

Konsekvenser av å innføre en lov man ikke vet hva betyr

Blant regjeringens forslag til endringer i straffeloven er i praksis å erstatte den gamle “blasfemiparagrafen” med en ny. Begrunnelsen? Særdeles ullen:

Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.

Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner. Det er lett å forstå i alle fall noen av intensjonene bak lovendringen, blant annet høres rasisme og “religionskritikk” ofte veldig likt ut, ofte er det også det samme, det er bare noen ord som er ulike. Det første er overhodet ikke akseptert i det offentlige ordskiftet, religionskritikk det stikk motsatte. Dernest et ønske om å unngå en opprivende strid som det karrikaturstriden var, noe man synes å ville unngå ved å forby “uriktige tanker.”

Ta Michel Houellebecq, forfatter av bøker som De grunnleggende bestanddeler og Plattform, som ble brakt for retten etter å ha uttalt at islam var den “dummeste religionen” og at Koranen var “dårlig skrevet.” Han ble, nær sagt selvsagt, frikjent, men hvorvidt en norsk forfatter kunne blitt dømt for det samme er det altså ingen som kan svare på. Når en statssekretær i justisdepartementet ikke kan redegjøre for hvilke “objektive kriterier” som skal ligge til grunn for domfellelese samt at det er religionen selv som skal beskyttes, ikke dens medlemmer og et av regjeringspartienes justispolitiske talsmann kan tolkes dithen at han vil regulere krenkende ytringer, hvordan skal man da kunne vite hva man kan si og ikke si? Bare det burde fremstå som direkte skremmende. Forsikringer om at vernet skal være mindre enn under dagens blasfemiparagraf burde i seg selv tale mot den nye paragrafen, med tanke på at den gamle paragrafen er sovende og ikke har vært i bruk på over en mannsalder.

Det er ikke skrekkelig lenge siden Monty Python’s “Life of Brian” ble forbudt i Norge (noe som selvsagt ble utnyttet i markedsføringen av filmen), men i dag er filmen etter sigende kirkeminister Trond Giskes favorittfilm. Jeg vil anta at en stor andel kristne som har sans for Python-gjengens øvrige arbeider også finner denne filmen lattervekkende. Problemet er at hittil er det ingen som kan gi en forsikring av at en ny film som raljerer over religion ikke ville bli forbudt. For det finnes helt sikkert fremdeles kristne som overhodet ikke synes filmen er artig og som helst skulle sett forbudet opprettholdt. Er det disse som skal sitte med definisjonsmakten?

Tankeeksperiment: Begrunnelsen for loven burde i teorien sette i gang en kjederekasjon av begrensinger av ytrinsfriheten hvis ytringer mot noe enkelte har en sterk overbevisning om skulle forbys. Man vil i neste omgang blant annet måtte forby at kommunister raljerer over liberalismen, at planøkonomer uttaler seg nedsettende om markedsøkonomien og omvendt. Det ville blitt dårlige tider for debatt. Når dominobrikkene faller videre måtte man etter hvert forby Brannfans å uttale seg nedsettende om Vålerenga og Rosenborg – fotball er tross alt sterke følelser. Når dette ikke kommer til å skje, er det god grunn til å mistenke at regjeringen er utsatt for sterkt press, både innenfra og utenfra. Innenfra fra de som for eksempel ikke ønsker en ny karikaturstrid (men som dermed angriper saken på helt gal måte) og ikke minst fra Senterpartiet, som synes å markere seg med en klar religiøs vridning og utenfra fra diverse religiøse grupperinger, selv om det er vanskelig å tenke seg at deres påvirkningskraft skulle være veldig sterk. Uansett er det en farlig vei å legge ut på, å uthule ytringsfriheten på denne måten.

Man kan gjerne si at dersom ikke religionene selv er i stand til å svare på den kritikken som måtte komme, burde dens medlemmer heller spørre seg selv hvorvidt den har livets rett.

Les også:

Jon Hustad – Redsla for religionskritikk (anbefales)
Derfor virker snåsamannen (dagbladet.no)
Torbjørn Røe Isaksen – I det godes tjeneste
Are Slettan – Blasfemi bør ikke forbys
Inger Elise Wergeland – Farlig religionskritikk
Intervju med statssekretær i Justisdepartementet, Astri Aas-Hansen (fritanke.no)
Frykter forbud mot religionkritikk i Norge (fritanke.no)
Høyre: – Hva er poenget med en ny blasfemiparagraf? (fritanke.no)
Are Kalvø – Jeg tror, jeg tror (radiokåseri – nrk.no)

(sist oppdatert: 30. jan 2009)

Vestlendingen

Fra Dagbladet om vestlendingen:

Ingen lengter så innbitt som vestlendinger. Ingen er så sentimentale og bitre i sin lengsel. Jenta blir bare vakrere for hvert år, akkurat som hjembygda.

Vestlendingen skal alltid flytte hjem, snart, helt sikkert. Han skal bare studere, jobbe noen år i hovedstaden, og mens han venter gifter han seg kanskje med ei annen vakker kvinne som stryker forbi. Men så, så skal vestlendingen hjem til gården, bygda, fjellene, havet og kvinnen han aldri glemte.

Erling Lægreid, kommentatoren, journalisten og kåsøren, er vestlandsfanden i NRK. Han er infam, bitter og gretten på lufta. Erkevestlending. Men også den ømmeste og mest sentimentale mann, og aldri er han så øm som når han snakker om de vakre jentene som flagret forbi.

Jeg liker den grinete vestlendingen. Særlig fordi han blir så sentimental utpå natta, for det blir han jo. Ofte har han stirret taust ned i ølglasset. Men så kommer det, hjerte og smerte. Og bitterhet. Påstand: Ingen er så lengtende som fulle vestledninger. Var det forfatter Dag Solstad som sa at en vestlendings lengsel etter Vestlandet er som lutefiskens lengsel etter vann?

Slikt liker selvsagt enhver vestlending å høre.

Her er forresten Erling Lægreid, ikke om vakre jenter, men om veskene de bærer rundt på.

Aksjer og alkohol

En vits som i disse krisetider visstnok har vært populær i Sverige går noe slikt som følger:

Om du for tre år siden kjøpte Ericsson-aksjer for 100 000, har du i dag 4 600 kr tilbake.
Om du for tre år siden kjøpte Song Networks-aksjer for 100 000, har du i dag 790 kr tilbake.
Om du for tre år siden kjøpte sterkøl for 100 000, har drukket jevnt i tre år og nå pantet flaskene, har du i dag 6 740 kr tilbake.

Nå er det noe som ikke går opp her, for selv om Ericsson-aksjen lå på rundt 140 kr for tre år siden, har den ikke gått lavere enn 40 kr siden det. Et heftig tap, men ikke like ille som skissert over. Et norsk eksempel i så måte er Crew Gold Corporation. I år har avkastningen vært -93,86 % – ikke mye å skrive hjem om (selv om en lærebok engang sa at gull var noe man burde investere i i krisetider). En alternativ investering i Tandberg Storage hadde gitt -96,34 %. Da begynner det å lukte svidd. Det billigste ølet jeg fant på Vinmonopolet kostet 22 kroner. Ikke overraskende var det ikke særlig sterkt, men gitt at det er 1 kr i pant per flaske, ville det vært en hårfint bedre investering enn Tandberg Storage.

Så kan man jo si at dersom noen la alle eggene i Tandberg-kurven med børsen på historisk toppnivå, så hadde de nok ikke særlig behov for stoffer som gjorde dem enda farligere for seg selv.

Fredagsmoro: Hugh Dennis

Hugh Dennis sier hva prins Philip, hertugen av Edinburgh egentlig sier: