Six Feet Under (2001-2005)

Hva er det egentlig med denne TV-serien? 5 sesonger, 63 episoder, 3 300 minutter med pur magi. Og det er egentlig veldig rart, for dette må være noe av det særeste som er sendt på TV. En idé om å lage en TV-serie som baserer på en ekstremt dysfunksjonell familie som driver innen begravelsesbransjen ville nok for de fleste TV-stasjoner fortont seg som til de grader absurd. Heldigvis syntes ikke HBO det, det var snarere resultatet som ble nettopp det - til de grader absurd.

Under overflaten som gir inntrykk av å være et meget sært familiedrama ligger både en heftig dose sort humor, men ikke mist en seriøs gjennomgang av et av livets vanskeligste temaer: døden. Helt fra de tidvis morbide scenene i begynnelsen av hver episode til slutten ligger følelsen der av at døden ikke er langt unna. Det skrevne ord kan uansett ikke beskrive hva denne serien gir av energi, ettertanke og et utall andre følelser, så det eneste fornuftige er å bruke de samme 850 kronene jeg måtte ut med på å sikre seg gravsteinen fra Amazon.

Og husk at enhver dag oppå jord er en god dag.

George Parr, investment banker

George Parr, investment banker, gir sine betraktninger angående kreditt- og subprime-krisen. Bak disse festlige figurene står John Fortune og John Bird og selv om figuren bare er oppdiktet virker det å være tatt virkelig på kornet. I tillegg serveres det gullkorn på løpende bånd, gullkorn som med litt galgenhumor også kan knyttes til Terra-krisen:

Min favorittdødssynd

Latskap

“Svantes lykkelige dag”

“The next station is Marble Arch”

Det er ikke fritt for at jeg av og til oppfattes som ørlite sær, og på sommerens ferietur ble jeg blant annet svært fascinert over “stemmen” på tuben (Londons undergrunn), hun som sier “The next station is Marble Arch.” Spesielt Marble Arch var av en eller annen grunn ekstremt fascinerende.

Nuvel, Emma Clarke er navnet bak stemmen, og nå har hun fått sparken på grunn av noe hun selv mener er en misforståelse. Det er i seg selv ikke så morsomt, og det er vel kanskje heller ikke disse lydklippene hun har spilt inn for andre enn meg. Uansett: tenk å få livets ubehagelige sannheter servert på vei hjem fra jobb:

“Here we are again, crammed into a sweaty tube carriage. And today’s Wednesday - only two more days before you can binge drink yourself into a state of denial about the mediocrity of your life. Oh, for Goodness sake, if you’re female, smile at the bloke next to you and make his day. He’s probably not had sex for months.”

Ouch?

Michael Moore og Norge

Jeg har ikke sett Michael Moores siste film, Sicko, og med tanke på at den forrige filmen var en av ytterst få jeg frivillig har slått av, skjer det nok neppe med det første heller. Det jeg derimot har sett, er det omtalte ekstramaterialet fra Norge og det viser at Sicko neppe kan karakteriseres som en dokumentarfilm:

Legg merke til den vakre klassiske musikken, de svulstige ordene og ikke minst at det alltid er sol. Hverdags-Norge, altså. Det er vel også rimelig uvanlig at norske politimenn vandrer rundt med pudler. Og er vi egentlig verdensledende på fornybar energi? Jeg vet ikke, men jeg ville aldri sitert Moore på noe som helst. Og fengselet på Bastøy er nok ikke akkurat representativt for norske fengsler.

Dette er likevel det beste utsagnet:

“In fact they love the earth so much, they wouldn’t dream of letting a private company own all their oil reserves.”

Ja, selvsagt er det derfor.

Slankekur som garantert virker

Problemer med overvekt? Ønsker du å gå ned, men klarer det ikke? I så fall bør du kanskje følge opplegget til Yale-professor Barry Nalebuff som er ekspert på strategi og spillteori. Og nå altså slanking. Prinsippet er enkelt. Du må risikere noe, og vi snakker ikke om småting. Å gi deg selv premier for å klare å gå ned er ikke effektivt, siden du da uansett ikke taper noe på ikke å gå ned. Å si at du kanskje kan få helseproblemer i fremtiden hjelper heller ikke så lenge mennesker konsekvent vurderer fremtiden som så mye mindre viktig enn nåtiden. Du må altså komme opp med et offer, et skikkelig offer.

Åpent brev til deg som rettet innleveringsoppgaven min

Hei

Jeg leser den den fyldige trelinjerskommentaren du har gitt meg at du ikke forstår oppsettet i mine oppgavebesvarelser. Du skriver:

Boikott boikotten som boikotter boikottens boikott

De siste to ukene har vært relativt interessante å observere. Kristopher Schau gjør det han alltid har gjort, ekstrem-kristne boikotter ham for det og noen boikotter ekstrem-kristne.

Boikottaksjonen virker, ikke overraskende, lite vellykket. DN melder om en økning i seertallet på 10 % fra premièren på De syv dødssyndene til den andre episoden. 500 000 så den andre episoden, dobbelt så mange seere som TV2 hadde det samme tidspunktet torsdagene før premièren. Siden det normale er at seertallene går ned etter en premiere, kan boikotten neppe sies å ha vært vellykket. Geir Magnus Nygård i den kristne medieorganisasjonen Familie og Medier er ikke helt enig i dét (min utheving):

Tre økonomer om global oppvarming

Hjemmeeksamenstid, så bare et kort innspill før det stupes tilbake i bøkene:

Global oppvarming er altså et faktum. Usikkerheten omkring utfallet gir stor grunn til bekymring. Ofte kan vi se an konsekvensene før vi handler, men hva om en mulig konsekvens er at endringene er fullstendig irreversible og direkte ødeleggende? Økonomer ønsker selvsagt også å si noe om saken. Her er eksempler på tre økonomibloggeres innspill i klimadebatten: Greg Mankiw er en ivrig forsvarer av en karbonavgift heller enn kvoter, Tyler Cowen er opptatt av usikkerhetsaspektet og mangelen på realistiske løsninger mens Brad DeLong tenker på forskjellen på risiko og usikkerhet. Klimasaken oppsummeres strålende i en tegneserie på slutten.

N. Gregory Mankiw:

Oppgavesesong

Forelesningsseriene går mot slutten og oppgavesesongen har satt inn for fullt. Det vil si at mellom oppgave 1 a) og 1 b) blir det gjerne til at man surfer litt rundt på nettet. Bare på økonomi- og arbeidsrelaterte sider, selvsagt. Dagens Dilbert er ganske treffende i så måte: