Weinberg

Jeg fikk noen kommentarer omkring det første innlegget mitt om jordbruksoppgjøret så her følger en utvidelse:

En bredere diskusjon omkring at det ikke fornuftig å bruke handelspolitkken til å bedrive fordelingspolitikk

At man ikke bør blande fordelingspolitikk og handelspolitikk er kanskje overraskende, men følg dette enkle resonnementet: Vil vi i noe tilfelle ønske å både subsidiere og avgiftsbelegge en bransje med like store beløp sett ut fra et fordelingsmessig hensyn? Svaret her er for alle tenkelige formål “nei.” Handelspolitikk er nettopp en slik type dobbelinngripen, gitte subsidier innebærer nødvendigvis også tilsvarende høyere priser siden virkemidlene er koblet snarere enn å være uavhengige. Når det gjelder landbruket kan det tenkes at vi både ønsker å subsidiere bøndene og konsumenter med dårlig råd, men vil vil aldri direkte ønske å både subsidiere bøndene og avgiftsbelegge konsumentene (ved å for eksempel gjøre som i år - øke matprisene med 2,2 % eller 1 500 - 3 500 kr for en gjennomsnittsfamilie alt etter hvem du spør). Men det er nettopp det dagens politikk fører til. Som jeg skrev i den første delen: Det er grunnleggende to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Her finnes det andre tiltak som gir samme effekt og som er billigere: vi kan splitte opp i forbruksavgifter og produksjonsstøtte. Effektivitetstapet vil alltid bli mindre for slike tiltak enn ved å benytte handelspolitikk. Figuren under viser resonnementet:

Les mer

Det er mai og det er igjen klart for årets jordbruksoppgjør. Onde tunger vil ha til at det i Norge bare er to som har oversikten over de norske jordbrukssubsidiene: Vårherre og departementsråd Per Harald Grue. I det siste skal dog Vårherre ha begynt å miste oversikten.

Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i fjor 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter [1]. Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette burde forarge begge sider av det politiske spekteret, men det ser ikke ut som om noen har hengt seg nevneverdig opp i det.

Les mer

En av SVs ideologer, Audun Lysbakken, har boltret seg i Dagbladets spalter igjen, denne gang har han fått med seg et stikk til landets økonomistudenter:

“[...] teorier som tusener av studenter lærer ved norske høyskoler og universiteter i dag, som en viktig del av økonomifaget. Her er offentlig velferd sett som en brems for effektiviteten. Offentlig sektor er ikke forbudt, men det har alltid en pris, er alltid en kostnad.”

Dette er naturligvis ikke sant, men det passer nok godt inn i Lysbakkens retorikk og da er det ikke så viktig med hvor sant det er. Etter tre år på NHH kan jeg fremdeles ikke huske å ha hørt særlig mye om at velferdsstaten er en brems for effektiviteten. Selvsagt er det store rom for effektivisering i det offentlige, men det er ikke det samme som å si at den er en brems. At offentlig sektor på visse områder kan være bra for effektiviteten blir det også stadig mer oppmerksomhet omkring.

For svar på resten av det Lysbakken lirer av seg, se Vox Populis gjennomgang. Like grundig og gjennomarbeidet som vanlig.

Det tar litt tid før de store regnemaskinene (les: professorene her på bruket og andre steder) har regnet seg fram til akkurat hva lønnsoppgjøret koster meg og alle andre som ligger i startgropa til et yrkesaktivt liv. Det vil si at det altså er best å holde litt tilbake på kanonene, men mye tyder på at vi i alle fall kan rette minst én kanon i retning regjeringskontorene. Med Stoltenbergs U-sving der han gav etter for store deler av LOs krav har han mistet skyts med tanke på å kritisere FrP for uvettig pengebruk og overlatt all denne ammunisjonen og mer til til dem som mener at samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet er en uting.

Noen kommentarer i sakens anledning fra andre:

Les mer

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa har ombestemt seg og er nå for å sidestille homofiles og hetrofiles forhold og det med en mektig begrunnelse de fleste burde ta til seg og lære av:

“Jeg tror det er med meg som det er med mange andre, at jeg har ikke hatt dette så tett innpå meg. Derfor har jeg hatt både manglende kunnskap for eksempel om de kvaler som mange unge homofile fremdeles har i dette landet, ikke minst på landsbygda hvor det faktisk gjør utslag på selvmordsstatistikken. Det er mye her som går på manglende inkludering og manglende aksept, som jeg hadde tenkt for lite gjennom.”

Se mer hos f.eks. Goodwill.

Jeg skvatt til i går da jeg leste at sentrale Ap-medlemmer ønsker å øke skatten etter neste valg. Åslaug Haga har foreslått det samme tidligere, men verken hun eller de som uttalte seg i går har sagt noe om hva de ser for seg at disse pengene skal brukes til. Torgeir Michaelsen, medlem av Arbeiderpartiets programkomité, sa at han “er bekymret over at det mange steder er et misforhold mellom privat velstand og offentlig armod.” Det er intet armod i det offentlige, Michaelsen, bare elendig prioriteringsevne. Siden Vox Populi skrev så godt om dette (les, les), tenkte jeg heller å se litt på oljepengene.

Les mer

Nytt argument for å skille kirke og stat (via Lille Blå):

[Kirkens] rolle må være å bidra til å erstatte dagens internasjonale system med et nytt system bygd på solidaritet, folkelig engasjement, selvråderett, fred, økologisk balanse og rettferdighet. [Det må bli] slutt på alle betingelser om økonomisk liberalisering og privatisering. [Kirken må] bygge allianser med sosiale bevegelser og fagforeninger globalt og nasjonalt som arbeider for et rettferdig handels- og finanssystem.

Høres ut som et festskrift fra Audun Lysbakken. Dessuten kan man jo saktens lure på hva kirken mener om avvikere fra dette synet. Og føler avvikerne seg komfortable med at kirken tydeligvis trer inn på venstresiden i politikken?

Høyhastighetstoget ser stadig mer ut som en stor farse. UiO-professor Steinar Holden setter halen på grisen:

“Utgiftene er jo ført opp som inntekter. På denne måten blir ethvert prosjekt lønnsomt. Dette er fullstendig useriøst. [...] Vi risikerer at politikerne tar disse analysene alvorlig.”

Konsulentene tar det som et pluss at noen må jobbe med å vedlikeholde jernbanen. Med slik regning blir det lønnsomt å bygge et Casa Poporului for å huse bystyret i Ålesund bare fordi vedlikeholdsutgiftene er vanvittig høye. Alternativkostnad har de tydeligvis ikke hørt om, altså: hva kunne vi ellers brukt disse menneskene og ressursene til? Det er neppe et realistisk alternativ at arbeidsfolkene ligger på en sofa og at pengene er sydd inn i den nevnte sofaen.

Så lenge klimaeffektene er sparsomme og et prosjekt som Flytoget hadde vært ulønnsomt uten gjeldssaneringen i år 2000 gjør at man bør være forsiktige med å konkludere for raskt.

Her skal du få et tilbud du ikke kan avslå: Hva om jeg får deg til å betale mer for en allerede kraftig overpriset vare? Ikke overbevist? Hva om jeg i tillegg sier at denne varen ikke er noe bedre enn de billigere versjonene og at den presser fattige produsenter ut av markedet?

Les mer

TV2-nyhetene fremstiller Hydros nyinvestering i Qatar og mangelen på nytt industrikraftregime omtrent som en katastrofe for norsk industri. Nå er det ikke noe nytt at TV2-nyhetene fremstiller saker tabloid eller feilaktig, men denne reportasjen var irriterende.

Les mer