“I don’t say he’s a great man. Willy Loman never made a lot of money. His name was never in the paper. He’s not the finest character that ever lived. But he’s a human being, and a terrible thing is happening to him. So attention must be paid. He’s not to be allowed to fall in his grave like an old dog. Attention, attention must finally be paid to such a person.”
Linda Loman
Arthur Millers briljante “En handelsreisendes død” er Bjarte Hjelmelands favorittstykke og det kan vel derfor knapt kalles overraskende at stykket er satt opp på Den Nationale Scene i år. Jeg har elsket dette stykket siden første gang jeg leste det og Lasse Kolsruds regi på DNS yter i høyeste grad stykket rettferdighet, selv om noen reagerte på at de har satt det opp på Småscenen. Det gjør i og for seg ikke stort, stykket passer godt i det intime lokalet.
En av SVs ideologer, Audun Lysbakken, har boltret seg i Dagbladets spalter igjen, denne gang har han fått med seg et stikk til landets økonomistudenter:
“[...] teorier som tusener av studenter lærer ved norske høyskoler og universiteter i dag, som en viktig del av økonomifaget. Her er offentlig velferd sett som en brems for effektiviteten. Offentlig sektor er ikke forbudt, men det har alltid en pris, er alltid en kostnad.”
Dette er naturligvis ikke sant, men det passer nok godt inn i Lysbakkens retorikk og da er det ikke så viktig med hvor sant det er. Etter tre år på NHH kan jeg fremdeles ikke huske å ha hørt særlig mye om at velferdsstaten er en brems for effektiviteten. Selvsagt er det store rom for effektivisering i det offentlige, men det er ikke det samme som å si at den er en brems. At offentlig sektor på visse områder kan være bra for effektiviteten blir det også stadig mer oppmerksomhet omkring.
For svar på resten av det Lysbakken lirer av seg, se Vox Populis gjennomgang. Like grundig og gjennomarbeidet som vanlig.
Etter tilbakeslaget forrige uke er vi denne uken tilbake på sporet og gode penger forsvinner ut vinduet. 3 rette er ikke stort å skryte av, men det gir i alle fall penger på den imaginære bankkontoen. Hva får man for 155,41 kroner? En engangsgrill og grillmat for fire studenter som synes det er for ille i bruke all tilgjengelig tid på hjemmeeksamen når det likevel er sommer i april, for eksempel. Plastbestikket kommer antageligvis etter neste trekning.
Det er eksamenstid på NHH og snooker-VM fra Sheffield, så innleggsfrekvensen blir ustabil fremover. I mellomtiden: ta en titt på denne fascinerende versjonen av Kate Bushs Wuthering Heights fremført av The Ukulele Orchestra of Great Britain. Den fanget meg.
Denne uken ble det endelig gevinst. 4+1 rette ble det denne uken. Dermed 45 kroner inn på konto. Dessverre gikk også 40 kroner ut i og med at kupongen koster litt penger. Netto gevinst ble dermed den vanvittige sum av 5 kroner. Ikke mye å bli fet av. Sannsynligheten for at jeg skulle vinne den dårligste premien gitt at jeg faktisk vant, var i overkant av 80 %, så det er kanskje ikke så rart premien ikke ble større. Status etter denne uken:
I dag begynner verdensmesterskapet i snooker igjen. For de som ikke kan reglene: her er et kort sammendrag. I fjor stilte jeg blant annet spørsmålet om Mark Selby kunne få sitt store gjennombrudd. Det fikk han til gangs: han gikk helt til finalen, der han ble slått av John Higgins. Årets favoritter er, ikke overraskende, mange av de samme spillerne som i fjor. De som har god husk vil altså huske deler av denne listen over favoritter fra i fjor:
Ny uke, ny kupong og nytt tap. Beste rekke denne gang ble 3+2 og det gir som kjent ingen gevinst. På tre uker er tapet oppe i 120 kroner. Man får kanskje ikke så mye for 120 kroner, men det utgjør en del mat i et stramt budsjett.
Under en demonstrasjon mot den nye ekteskapsloven holdt tidligere biskop Per Lønning en appell. Her sa han mye rart om “nyprat” og “totalitære regimer”, men han hadde ett gullkorn. Det falt da en gjeng blitzere prøvde å ødelegge appellen ved blant annet å overdøve han og forsøke å klatre opp på scenen. Da bemerket Lønning:
I morgen er det klart for Helvetet i nord: Paris - Roubaix. 258 km, derav knapt 53 på brostein gjør at dette er et av de aller verste endagsrittene i året. Selv har jeg kanskje mer sansen for løypeprofilen i forrige helgs Ronde van Vlaanderen, men brosteinen i Paris - Roubaix er mye verre - det er ikke uten grunn rittet kalles dronningen blant klassikerne. Den skrekkelige Arenbergskogen (t.h.) er nok til å skremme vettet av noen og enhver. Den ligger over 100 km fra målgangen i velodromen i Roubaix, men mange taper rittet allerede her. Les mer
Nettopp. Det var det jeg, med armen høyt hevet, ropte da jeg fikk høre om statskirke-kompromisset og den medfølgende fornuftige bruken av skattepenger i dag.
