Takk, Kristen Skjeldal

Gårsdagens femmil i Holmenkollen var stor av flere grunner. For det første var det femmila i Kollen, det eneste langrennet som er igjen i langrennssesongen, noe som i seg selv er oppsiktsvekkende. For det andre er det den eneste gangen i året jeg heier på en svenske. Enhver svenske som skriver vakkert om Holmenkollen og siterer Odd Børretzen er en god svenske, og Anders Södergren er en meget god svenske. Men den som virkelig skal hylles er mannen som ble nest beste nordmann, 40 år gamle Kristen Skjeldal. Jeg husker Skjeldal for hans andreplass på Kollenfemmila i 2002, hvor han i samløp med Thomas Alsgaard tok knekken på resten av feltet og jeg husker han ikke minst for hans innsats i OL 2002, der han visstnok vant bronse på tremila. Foran var de to østerrikerne Botvinov og Hoffmann, og de fleste husker vel dopingkulturen som har herjet den østerrikske leiren de to foregående OL. De to ble ikke dømt, men Skjeldal vant i alle fall folket. Teksten under er rappet fra et diskusjonsforum og forteller denne fine historien:

Tenk bare over dette..

En mann fra lille Bulken idrettslag på Vestlandet vant i 1991 en verdenscupseier i Lahti i Finland. Han håpet dermed på en stor og innholdsrik karriere, med mange medaljer fra OL og VM.

Året etter gikk den da 24 år gamle Bulken-løperen tredje etappen på det norske stafettlaget i OL i Albertville. Han gikk til debutant i mesterskapssammenheng å være en strålende etappe og var dermed med på å sikre Norge et olympisk gull.

Bulken-løperen håpet deretter at han skulle ta flere medaljer. Han hadde jo ingen individuelle medaljer enda. Men neida.. Samme hvor mye han prøvde nyttet det ikke.

Etter flere år med med motgang og bare et og annet sporadisk besøk på seierspallen i verdenscupen begynte Bulken-løperen så smått å tenke på å legge opp. Skader, spesielt ryggskader holdt på å sette en stopper for hele skikarieren.

Men løperen bet tennene sammen og fortsatte. Mot alle odds klarte han 10 år etter sin stafettmedalje i 1992 å komme til et nytt OL, og dermed gjøre et aller siste forsøk på å få med seg en medalje.

Han var plukket ut til å gå 30 km fristil. Fellesstart. En øvelse han egentlig ikke likte, men dette var jo siste muligheten, så han skulle gjøre så godt han kunne. Løpet startet, og etter bare et par kilometer rykket en tysker som går for Spania fra hele feltet. Bulken-løperen på sin side slet voldsomt med å henge på klyngen som fulgte bak denne “spanjolen”.

Etter hvert falt flere og flere av denne klyngen, men Bulken-løperen bet tennene sammen og klarte å være med denne klyngen. Han ble nær ristet av mange ganger, men viste gang på gang at han hadde en unik evne til å ta seg sammen og igjen henge seg på i denne klyngen.

Etter 22 kilometer var det nesten slutt. Han tapte 50 meter og så ut til å ha mistet alt håp om en topplassering. Men han visste jo at dette var hans siste mulighet til en individuell medalje i karrieren, og bet tennene sammen en aller siste gang. Han hentet igjen klyngen og var igjen med i medaljekampen.

700 meter fra mål rykker de to løperne fra Østerrike fra denne klyngen. Bulken-løperen klarer ikke å være med på rykket, og blir hengende etter. Medaljemuligheten var tapt også denne gangen. De to løperne fra Østerrike kjemper om sølv og bronse. Tyskspanjolen som rykket for 28 kilometer siden er for lengst i mål.

Like etter at de to østerrikerne har gjort opp om sølv og bronse spurter en fullstendig utmattet Bulken-løper fra de to andre som var igjen i klyngen. Dette var en italiener og en landsmann fra Simostranda.

Bulken-løperen hadde gjort alt hva han kunne i sitt siste forsøk på å få en individuell medalje. Men tross alt var han fornøyd med fjerdeplassen. Det var jo det beste han noensinne hadde gjort individuelt. Men medaljen skulle han jo gjerne hatt likevel..

Noen dager etter blir han svært overraskende igjen tatt ut på det norske stafettlaget, og igjen går han tredje etappe. Igjen vinner Norge. 10 år etter sin forrige stafett har nå Bulken-løperen to stafettgull for sitt fedreland, men som sagt.. Den individuelle medaljen mangler han fremdeles.

På lekenes siste dag springer det så en bombe.. Tyskspanjolen som hadde vunnet den innledende tremila er tatt i doping. Men han får beholde sin gull..
Også denne muligheten for å få den individuelle bronsen Bulken-løperen da skulle hatt forsvant. Verden virket urettferdig.

Atter 5 dager senere springer det en ny bombe. Det er funnet brukerutstyr for doping på rommene til den østerrikske troppen. De søm kjempet om sølv og bronse på tremilen er mistenkt for doping. Prøvene som blir tatt senere dokumenterer dette. Østerrikerne hadde dopet seg. Men også disse får beholde sine medaljer.

Bulken-løperen som egentlig ble nummer 4 i løpet har nå egentlig vunnet, men noen medalje får han ikke. Han har vært best, men blir ikke belønnet. De eneste som klarte å slå ham i hans aller aller siste forsøk på en individuell medalje var tre juksere. De ble premiert. Bulken-løperen vant ingenting. Bare sympati…

Bulken-løperen endte dermed sin olympiske karriere, uten noen individuelle medaljer. Ikke engang da han 11 år etter sin siste seier i et individuelt renn (I Lahti i 1991) egentlig var best igjen skulle han få noen medalje. I stedet ble han robbet. Han ble lurt. Og sittende igjen som den tapende part i en kamp mot IOC og tre dopede utøvere.
——————————————————————————————————————

Denne historien rørte ved meg selv da jeg skrev den.
Men husk i alle fall dette Kristen Skjeldal..
Om du tapte din individuelle medalje til en gjeng juksere, vant du folket!
For all fremtid!

Takk, Kristen Skjeldal.